Litt parlamentarisk kaos er bare sunt
Flertall og forhåndsavtaler betyr nedkjøling av forhandlingsklimaet. Politiske løsninger blir bedre av friksjon.
Stortinget er samfunnets viktige krangle-, forhandlings- og kompromissmaskin. Å kjøres gjennom denne kvernen er vondt, men produktivt. Her kollideres motstridende interesser, vanskelige konflikter tvangsomdannes til løsninger på løpende bånd. Det er alltid noen som er glad og noen som blir sur i denne prosessen. Hvert fjerde år, rett før stemningen går totalt i dass, deles maktens kortstokk ut på nytt. En genial ordning.
Blokker gjør politikken kjedeligere. Uten friksjon i spørsmålet om regjering og budsjettstøtte blir de politiske strategiene dårligere. I hvert fall hvis målet er faktisk endring. Ernas borgerlige prosjekt ville hatt godt av å realitetsbehandle ideer og innspill fra opposisjonen. Hestehandlingen med idiotisk symbolsaker fra Frp skapte unødvendig utvanning i klimapolitikken. Men et flertall som var definert på forhåndt hindret alternative løsninger.
En rødgrønn regjering kan bli bra, men ikke hvis plattformen er prefabrikkert og utgår fra et rent flertall av SV, AP og SP. Dette vil sette mange partier på benken, og bidra til å redusere nødvendig parlamentarisk dynamikk. I årene som kommer skal få til noe veldig, veldig vanskelig: Vi skal kutte 55 prosent klimautslipp innen 2030. Hele energisystemet skal skrus om, på rekordtid. Det krever mange kloke hoder til pumpene. Det som betyr noe nå er ikke hvem som sitter i ministerstolen, men at politikken faktisk fungerer.
Venstresidens store grep at rettferdig fordeling kobles med det grønne skiftet. Det er klokt. Det er ikke ærlige arbeidsfolk i oljebransjen eller de som bor i distriktene som skal bære byrden. SV har vært forbilledlig konkrete på sine tiltak, men er grepene tilstrekkelige? Vi trenger definitivt offentlig sektor som tilrettelegger, men å gjøre staten til industribygger er å spenne sleden foran hesten. De grønne arbeidsplassene som skal sikre velferden vår er avhengige et mylder av innovasjoner som gjør privat risikokapital helt nødvendig.
Vanskelige avveininger! Et godt formulert dilemma er mer verdifullt enn en påståelig konklusjon. Mitt lille opprør i verden er at jeg mener det ofte finnes mange riktige svar på samme spørsmål. Mye utvikling er egentlig læring. De flokete konfliktlinjene i norsk politikk gir oss glitrende utgangspunkt for å skape en spørsmålsdrevet parlamentarisk designkultur.
Løpet synes kjørt for det borgerlige regjeringsprosjektet. FrP har tatt ut skilsmisse og flyttet ut av den seriøsiteten som kreves for å styre et land. Miljøpartiet De Grønne, Venstre, KrF og Rødt kan passere sperregrensen. Mitt håp er at dette valget ender i produktivt kaos. Om SV, AP og SP havner i mindretall fremtvinges en dialog mot sentrum som kan gjøre regjeringsplattformen bedre, og åpne opp større mulighetsrom. Jeg tror politisk småhusbebyggelse på Stortinget er mye bedre enn to store blokker i rødt eller blått.
Som folkelige politikkverksteder med ulike referanser og og ideologiske utsiktspunkt setter partiene ord på krav, ideer og visjoner i sine partiprogram. Dette er et viktig første trinn i en større demokratisk foredlingsprosess. Men i et velfungerende demokrati sikrer vi at flest mulig løsninger kommer på bordet, at de realitetsbehandles og krysspollineres. Hvordan ivaretar vi flest mulig hensyn? Det er det egentlige spørsmålet.
“Den som holder balansen, vingler”, skrev jeg i 2017. Jeg prøvde å si noe om tvilens funksjon i møte med flokete problemer, og hvordan partiet Venstre kunne spille rollen som brobygger og løsningsarkitekt. Da Venstre faktisk bidro til en borgerlig valgseier, skrev jeg senere Frihetens forblåste øy , et langt (og vinglete) essay om blokkpolitikk, tannhjul i maktmaskineriet og min egen vonde ambivalens.
Også i år stod det Venstre på valgseddelen min. En av hovedgrunnene er de konkrete resultatene partiet har oppnådd. Jeg opplever både vilje til å forhandle og evne til å finne helhetlige svar på vanskelige spørsmål. Partiet har bidratt til viktige gjennomslag innen klima og sirkulærøkonomi og skapt en imporende snuoperasjon i holdningene til rus. Venstre demmer også opp for (den uforståelige!) motstanden mot samarbeid i Europa som dessverre preger flere partiet på venstresiden.
En sterk grønne og liberale blokken kan bidra til at det rødgrønne prosjektet blir den beste versjonen av seg selv. Et sentrum kan fungere som motvekt til offentlig formynderi, overdrevet styringsiver og næringsfiendtlige løsninger. Konstruktiv friksjon er ikke farlig, det er hele poenget med demokratiet. At mønstre brytes og nye allianser tvinger seg frem vil være et sunnhetstegn. Det gjelder også i Stortinget.
Godt valg!
