Frihetens forblåste øy
En lang og ambivalent tekst om utposten Venstre, omgitt av opprørt hav på alle kanter. Hva nå?
Helgen før valget var jeg på Utsira, en vakker, grønn, forblåst øy utenfor Haugesund. Et bittelitte, men komplett samfunn. De er en egen kommune, som har helt egen energiforsyning. Kun 200 mennesker bor her. De har en pub i nordbygda og en jokerbutikk i sørbygda og skole midt i mellom. I krigstider er de en strategisk viktig erobring. Sauer bryter stillheten. Bææ. På den høyeste knausen står et fyr blinker, og har gjort det siden 1844. Nå mest av gammel vane.
Skip navigerer ikke etter fyr lenger. De går på autopilot.
I dag, når stortingsvalget er lagt bak oss, klarer jeg ikke la være å tenke at Utsira har noen slående likheter med Venstre. En slags ideologisk øy, med hav på alle kanter. Det er en fin plass. Luften er frisk, det blåser hele tiden. Vippeposisjonen gir stor definisjonsmakt. Liberale i sør, sosiale i nord. Tvilere preger partiet. Eehh. Det blinker fortsatt i de grunnleggende verdiene. De har vært der siden 1884.
Men ingen velgere legger merke til dem. Nå er det andre verdier som selger.
Langt inn til land på begge sider
Hvis man krysspeiler sosial, grønn og markedsliberal ender man på dette ensomme, interessante stedet i norsk politikk. Der diskusjonene aldri stopper. Der spørsmålet om allianser alltid svever, som havtåke ute i horisonten.
For å nå frem til det rødgrønne kontinentet må man over den kollektive rasjonalitetens hav. Sosialistene og sosialdemokratene snakker mye om raushet, fellesskap og hjertevarme. Nesten som på den liberale øya. Men for å bli grønn på den røde måten man må akseptere fastlåsende strukturer, sentralisering av makt og mistenkeliggjøring av private initiativ. I klimaperspektiv: Stagnasjon — fordi det er markedets og teknologiens kreative destruksjon som er det sterkeste virkemiddelet for å endre den fossile verdikjeden.
De åtte årene under Jens vil for meg, som klima-aktivist, stå som de tapte årene i norsk klimapolitikk. Det var i denne perioden jeg for alvor innså at næringslivet, ikke staten, er den viktigste endringsmotoren i samfunnet. SV, SP og Ap hadde åtte år på å snu Norge til en fornybarnasjon, men gjorde det motsatte. Staten investerte oss enda tyngre inn i oljeavhengigheten. Fagforeningene viste null og niks av solidaritet på tvers av landegrenser og generasjoner.
Skal man gå fra fossile strukturer til et grønt paradigme må man kverke jobber i en sektor, samtidig som man skaper nye i en annen. Som liberal sjel har jeg ingen problemer med å se en miljødestruktiv verdikjede gnages i stykker. Men det er et politisk ansvar å legge tilrette for at de tapte jobbene erstattes med noen nye, som skaper mere verdi.
Verden må endres, fort. Det skjer best i et samspill mellom nedenfra og ovenfra. Da er det både kortere og enklere for øyfolket å krysse over konservatismens sjø, inn til den borgerlige alliansen. Høyre vil “endre for å bevare” der Venstre vil endre for å fornye. Partene er altså enige om endring. Men til hva? Det er det ikke alltid like lett å enes om.
Situasjonen gjøres vanskelig fordi makten i Høyre-land må deles med røverne fra øya på den den andre siden: Populistene i Frp. De vil også endre, men på mange områder til det verre. De er et parti som er opptatt av utvalgte målgruppers egeninteresser. De spiller rått på nostalgi. De ønsker å brenne opp alt som finnes av hydrokarboner fortest mulig i gammeldagse forbrenningsmotorer. Deler av partiet skaper, helt bevisst, frykt og polarisering. Viktigst: De ser bort fra kunnskap som bryter med det de tror er sant. I tre tiår har de motarbeidet kunnskap om menneskets påvirkning på naturen. Kan det tilgis?
Den liberale grunnfølelsen
I denne valgkampen gjorde jeg mitt for å bevare det liberale sentrum i norsk politikk. Dette bunner i en slags ærlighet med meg selv. Frihetens øy er det eneste stedet hvor jeg føler meg hjemme. De liberale frihetsidealene trengs mer enn noensinne. Og blokkene skygger for solen.
I forkant av valget skrev jeg en tekst myntet på tvilere. “En garantist for anstendighet”, påstod jeg. Teksten ble boostet på facebook av partiledelsen. Den har hatt over 7000 lesere. Om jeg skal tro tilbakemeldingene vippet jeg personlig en god del velgere over til Venstre.
Marginene var små på valgkvelden. Om Venstre havnet under sperregrensen, ville regjeringen blitt rødgrønn. Frihetens øy ville sunket i havet.
Jeg tok del i jubelen hos Venstres valgvake. Men i bakhodet tenkte jeg hele tiden at dette betyr videreføring av et regjeringsprosjekt som har hatt mørke, splittende skyggesider. Da jeg så Siv Jensen glise og tørke tårene valgnatten, ble jeg ikke glad. Jeg fikk vondt i magen. Og dro hjemover.
På sykkelturen tenkte bare dette: Jeg er medansvarlig. Jeg følte på konflikten mellom min egen tro på et liberalt grønt prosjekt i sentrum og de realpolitiske konsekvensene av å prøve å realisere dem. Denne fuckings øyen. Jeg vil vekk. Men hvor?
Signaler fra folket
På veien tok jeg turen innom SVs valgvake, hvor jeg har mange venner. I motsetning til lojale, rutinerte partifolk har jeg sympati for det folk på venstresiden prøver å oppnå. Jeg tror på bare ikke på virkemidlene.
Utenfor lokalet stod en erfaren SV-politiker. Han skjelte ut alle sånne som meg. Han kunne skråsikkert fastslå at den egentlige motivasjonen min var å kutte i arbeidsfolks rettigheter for å gjøre lommeboken til rike folk litt tykkere. Venstre burde fjernes fra kartet.
– Et møkkaparti, sa han.
Akkurat den betegnelsen på Venstre har jeg hørt før. Fra folk ytterst ute på høyresiden. Med stikk motsatt begrunnelse. Hvem har rett?
Utskjellingen ble avbrutt av jubel. Audun Lysbakkens talte på TV og kommenterte den gode oppslutningen. “Mange i samfunnet kjenner akkurat nå ulikheten på kroppen.” Så kom Vedum fra Senterpartiet. “Oppslutningen er en tydelig motreaksjon mot sentraliseringen.”
Jeg kunne ikke annet enn å nikke anerkjennende. Venstredreiningen og bygdeopprøret er viktige velgersignaler. Det sier noe om hva folk er opptatt av.
Jeg tenkte at regjeringen har et ansvar for å lytte til sånne signaler. At et regjeringsprosjekt ikke bør forsterke skillelinjer, men søke helhetlige løsninger som forsoner. Samtidig tenkte jeg: Hva med rausheten den andre veien? Hva tenker venstresiden om at en markedsorientert Erna får fornyet tillitt og at “rasistene i Frp” faktisk har 15 prosent av befolkningen, inkludert min snille bestemor, i ryggen? Er ikke utenforskap egentlig oppskriften på radikalisering?
Igjen: Ambivalens. Den liberale urfølelsen. Hele tiden prøve å forstå. Prøve å få gjenstridige biter til å passe sammen. Samtidig tvinges til å faktisk ta beslutninger.
Vi har ikke tid til å drømme
Havet rundt frihetens øy koker. Idyllen er brutt. Mange ekte velgere har forlatt partiet. Grunnfjellet synker. Tvilen herjer blant de standhaftige. Venstre er invitert inn til fastlandet for å danne regjering med erkefienden. Hva nå?
To alternativer ligger på bordet.
- Venstre kan gå i regjering med Frp. Det vil være uttrykk for pragmatisk vilje til å ta styring. Det vil gjøre at Venstre kan prege både enkeltsaker og de lange linjene i politikken. Partiet kan bygge opp profiler, innenfor rammen av den borgerlige blokken. Man kan sette rammer for Frps håpløse politikk, og få sette preg på utvalgte politikkområder. Det er maktutøvelse gjennom ansvarlighet. Men det vil kreve et oppgjør med berøringsangsten overfor Frp. Mange, nesten alle vi ønsker å være venner med, vil oppleve det som en legitimering av verdier som trekker i feil retning. Venstre klistres til verdier man ikke har. Den frie sjelen byttes inn i en finskjorte. Det blir fort folketomt ute på øya.
- Venstre kan si et tydelig, kraftfullt og historisk NEI. Det vil være et tydelig signal om en politisk motkraft som ikke lar seg kjøpe. Det vil markere verdifundamentet til Venstre. En utstrakt fandenivoldsk langfinger til det politiske prosjektet ute på høyre vinge. Det vil dessuten, på godt og vondt, åpne spillet til alle sider. Problemet er at stortingsflertallet slett ikke trekker i Venstres retning. Særlig på miljøfeltet. Vi står i fare for å bli spilt ut over sidelinjen, med luen i hånden. Fossilnasjonen kan miste bremsekraften.
Substans uten signal, eller signal uten substans? Partiet er på mange måter i dødens posisjon. Og tja er ikke lenger alternativ.
Frihet, bærekraft, anstendighet
Denne situasjonen har Venstre på mange måter skapt selv. Frihetsøyen begynte på et tidspunkt å snakke om at de var på den “ikke-sosialistisk siden” av havet. Sentrum var ikke lenger en selvstendig destinasjon. Partiet definerte posisjon ved å peke på ikke-venner. Som er omtrent halve befolkningen. En politisk akse som lenge var delt i tre, ble plutselig delt i to. Enten/eller.
Vi lever ikke i et topartisystem, men i et forhandlingsdemokrati. Jeg mener det på tide å mine seg selv om at Venstre har en fri sjel. Vi bør ikke la oss klistre til, eller frastøtes av, noe parti. Alle aktører, fra Frp til Rødt bør betraktes som legitime og potensielle samarbeidspartnere. Mange i partiet har et dypt Arbeiderparti-traume. Det må man legge bak seg. Vi har fått en ny øy i nærheten, MDG-øya, som vi har mye til felles med. Når alt dette er sagt:
Nå bør Venstre gå i regjeringsforhandlinger med Frp.
Ja, det bør de. Eller vi. Det er en setning jeg aldri trodde jeg kom til å skrive. Men jeg skriver den likevel. Uten forhandlinger vet vi ikke hva vi sier nei eller ja til. Hvor langt er Frp villig til å strekke seg? Vet ikke. Venstre bør definere noen enkle, tydelige og ambisiøse krav. Mitt forslag:
- Krav nummer 1. Grønt, eller ingenting.
Klimakrisen og økosystemer under press krever nye politiske og teknologiske løsninger, som skaleres opp raskt. Det viktigste måltallet i denne perioden er CO2-ekvivalenter. Man kan ikke forhandle bort naturlover. Den grønne politikken spille på lag med investeringskapitalen. Ingen leverer bedre politiske løsninger enn Venstre på dette samspillet. Et av grepene er å markere tydelige grenser for den fossile økonomien.
Ingen olje Lofoten er et selvfølgelig krav. En no-brainer. At Venstre vinner dette bør ikke betraktes som en seier. Lofoten er blitt er en falsk trussel, et skremmekort, designet for å skape illusjonen av grønn politikk. En trade-off mot frie tøyler i Arktis. Det kommer aldri til å bli pumpet olje i torsken gyteområde. I så fall blir det en Alta-aksjon fra helvete, som intet politisk prosjekt vil være i stand til å bære.
Det Venstre i mine øyne bør kreve er at 24. konsesjonsrunde, altså leteområdene rundt Bjørnøya, må avlyses. Dette kravet var vanskelig på landsmøtet, fordi ledelsen ville tekkes regjeringspartnerne. Nå må viljen fra grasrota bli synlig på toppen i partiet.
- Krav nummer 2: Anstendighet. Punktum.
Vi lever i politisk situasjon der regjeringen lener seg så kraftig til høyre, særlig retorisk, at halvdelen av befolkningen ikke føler seg representert. Følelsen av fremmedgjøring vokser, enten det er snakk om innvandrerbefolkningen, seksuelle minoriteter eller den samiske befolkningen. Vi kan ikke ha en integreringsminister som polariserer. Og vi kan ikke ha en justisminister som åpner for å vanne ut menneskerettighetene. Vi må ha en politikk og retorikk som omfavner mangfoldet. Inkludert en anerkjennelse av samiske rettigheter i nord.
Venstre må gå for noen få, men tunge seire. Ting som får langsiktige effekt. Urealistisk? Muligens. Frp har gått til valg på at olja skal opp. Men det hele den borgerlige alliansen er i ferd med å gå i knas. I uoverskuelig framtid. Det er først og fremst synd for Siv. I motsetning til Frp er Venstre fri til å snakke med hvem som helst.
.
Fra slagord til spørsmålstegn?
Det er lett å tenke på Venstre som et lite makt-tannhjul som de to store maktmaskinene trenger for å fungere. Jeg tror Venstre bør søke en annen og ledig rolle i norsk politikk: Som løsningsarkitekten for en ny tid. Et politisk gartneri som planter nye ideer inn i politikken.
Ingen partier jobber i dag brukerorientert når politikk utformes. De som faktisk skal leve med de løsningene politikerne skaper, blir i liten grad involvert. Ingen norske partier har gode politiske analyser av det post-industrielle samfunnet vi er på vei inn i. Ingen partier har virkelig tatt inn over seg de dyptgripende konsekvensene av digitalisering. Ingen partier jobber spørsmålsdrevet, som i en designprosess. Jeg er så ufattelig lei av utropstegn.
Vi har all grunn til å inspireres av andre politiske bevegelser, som danske Alternativet. De har etablert rause debattregler og løsningslaboratorier. Rart? Ja, nye måter å tenke på føles ofte slik i begynnelsen.
Sånne greier må det nye Venstre bli mye bedre på. Politikkutforming, ikke taktikkeri, bør være kjernevirksomheten for de liberale sjelene på øya i havgapet. Uavhengig av hva som skjer med regjeringen trengs det en tydeliggjøring av det sosialliberale prosjektet. Vi må ikke prøve å vinne retorikken, men heller la den helhetlige politikken snakke. Beliggenheten, midtveis til mange steder, med den friske havluften, er perfekt for et parti som vil skape helhet og forsoning i en forvirrende, polariserende virkelighet. Venstre kan bli politikkens brobygger, men har på mange måter som endt opp som det motsatte. Ved å organisere seg rundt åpne spørsmål kan man styrke båndet til miljøbevegelsen, gründermiljøer, kapitalmiljøer og fagforeninger.
Virkeligheten har mange dimensjoner. Verden passer ikke inn på et aksediagram. Venstre bør vinne troverdighet via substans, ikke signal. Vi må peke ut en tydelig retning. Samtidig bør vi være helt tydelig på at det finnes flere veier til målet.
PS: Denne teksten er veldig lang, og ganske springende. Takk for at du leste helt hit. Teksten er først og fremst skrevet for å rydde i mitt eget hode. Hvis du sliter med å forstå motivasjonen for å skrive en sånn merkelig tekst, kan du lese en tilsvarende springende tekst om hvorfor jeg skriver.
