Vi kan slukke brannen

Amazonas står i flammer. Det beste vi kan gjøre for å slukke brannen er å bevege vårt eget samfunn i retning en mer sirkulær økonomi.

Bildene av regnskog i brann skjærer i hjertet. Flammene er et symptom, ikke en diagnose. Og tilstanden er kronisk. Det underliggende problemet er et økonomiske paradigme som baserer seg på at vi hele tiden forbruker mer resssurser enn det som er tilgjengelig. Jordkloden er et lukket system. Avfall er verdifulle materialer på avveie. Circularity Gap report 2019 konstaterte at kun 9 prosent av verdens ressurser gjenbrukes. Tilgang til nødvendige råvarer forutsetter destruksjon av økosystemer. Zoomer du langt nok ut, oppdager du at dette er systemdesign: Et globalt destruksjonsmaskineri.

I den ene enden: Naturødeleggende utvinning.
I den andre: Naturødeleggende avfallsprodukter.

Jo fortere kvernen går, jo bedre er det for økonomien.
Og jo verre for planeten.

Sirkulær er det nye digital

Dette bærer seg ikke lenger. Forbrukerkapitalismen ga oss 50 år med bekvem, ressursblind vekst. Nå vasser vi rundt i en myr av aggregeringseffekter. Regnskogbranner, havplast og et polarområder i nedsmelting er bare noen av problemene. Talløse vippepunkt er passert, samtidig. At Trump vil kjøpe Grønland må først og fremst leses som uttrykk for en desperat jakt på råstoffer. Verden er overmoden for nye løsninger.

Her hjemme har mange nå våknet .“Sirkulærøkonomien” var årets trend-ord under Arendalsuka. Bransje etter bransje har begynt å se seg i speilet. Konklusjonene er like over hele fjøla. Vi trenger nye måltall og systemer for sporing. Vi trenger nye tjenester som tetter glipene og fører ressurser tilbake som innsatsfaktorer. Utpiningsmodellene må byttes ut.

Det sentrale spørsmålet nå:

Hvordan får vi rebalansert forholdet mellom naturens evige kretsløp og gode liv for stadig flere mennesker?

Kravet til politikerne er ikke større frihet, men tydeligere regulatoriske rammer som belønner de mange som nå vil ta ansvar. Stein for stein må vi bygge et industrielt paradigme som er rigget for varig verdiforvaltning, ikke høyest mulig gjennomløpshastighet. Ressursene må bevares på høyest mulig nivå, over tid. De ideologiske dreiebøkene fra 1800-tallet sier ingenting om hvordan går frem for å oppnå dette. På den tiden var premisset grenseløs ressurstilgang. Økonomisk teori legger fortsatt lineære verdikjeder til grunn.

En industriell sirkulær økonomi noe helt nytt. Fenomenet kan minne om digitaliseringen. Alle vet at dette kommer til bli viktig. Ingen vet helt hva det innebærer. Mulighetene er mange, de konkrete eksemplene få. Vi har ennå ikke utviklet et språk som gjør oss i stand til å snakke presist og entydig om temaet.

I 2019 er vi trolig omtrent fenomenet Internett var på midten av nittitallet. Idealistene er frelst. Men de fleste synes det er vagt, fascinerende.

Noen ytterst få mener at det er en flopp.
I lyset fra forskernes varsellamper fremstår de mer og mer latterlige.

Et systemskifte krever eksperimentering

Å være litt forvirret akkurat nå er bare naturlig. Samtalen om sirkulær preges av ulike utsiktspunkt. Dype justeringer av tankemodeller vil alltid innebære forbisnakking og usikkerhet. Det er ingen som har fasiten på hvordan verden ser ut foran oss. Temaet har grensesflater mot det meste. Verdikjeder, teknologi, infrastruktur, forretningsmodeller, skattesystemer, designkriterier og belønningsmekanismer. Masse mørk materie skal utforskes. Dette er systemisk, og dermed vanskelig å planlegge for. Transformasjonen må skje i mange dimensjoner samtidig. Både de små enkeltkomponentene og den store arbeidstegningen må byttes ut.

Hvor skal vi begynne jobben? Hvem skal ta ansvar? Få land i verden har bedre forutsetninger enn Norge til å drive fram den systemorienterte innovasjonen verden trenger akkurat nå. Vi har en samarbeidskultur med høy tillitt. Vi er teknologisterke. Vi er ledende både innen industrielle prosesser og digital tjenesteutvikling. Vi er rike på naturressurser.

Og ikke minst: Vi har råd til å eksperimentere.

De viktigste endringene akkurat nå, vokser fram nedenfra. Mens vi venter på en nasjonal sirkulærstrategi er det oppstartsbedrifter, enkeltkommuner og fremsynte ledere i etablert næringsliv som viser vei. Politikere, både på høyresiden og venstresiden, henger etter, men leter heldigvis aktivt etter politikk som forsterker endringene. Investorer har begynt å flytte kapital i retning av morgendagens løsninger. Fagforeninger og arbeidsgiver-organisasjoner har bestemt seg for å samarbeide. Mange vil går fremst.

På Arendalsuka i år ledet jeg en samtale om byenes og kommunenes rolle i sirkulærøkonomien. Arrangør var Circular Norway. Det ble en dialog som ga håp.

Oslo tenker sirkulært langt utover avfallsbransjen, og danner nettverk med andre europeiske storbyer. Ordføreren i Nord-Odal fortalte om hvordan 6 kommuner i Kongsvinger-regionen blir først ut på å gjennomføre en Circle Scan — en kartlegging av regionens ressursstrømmer. Selv jobber jeg i Bergen, som utvikler delbar teknologi for nye insentivmodeller og datasporing. Flere aktører i regionen har også begynt å snakke om industriell symbiose, blant annet på Mongstad.

En av de mest inspirerende fortellingene kom fra nord. Lokalstyret i Longyearbyen har bestemt seg for å gjøre Svalbard til en eksperimentell pilot innen sirkulærøkonomi. En arktisk øy, langt fra fastlandet, opplever at klimaet er i endring og at kulldriften fases ut. En krise. Den vil de bruke til å komme opp med nye modeller. De har allerede kultur for gjenbruk.
Nå ønsker de å bli et protosamfunn, et sted andre kan lære av.

Produktiv forvirring og lavthengende frukt

Slike prosjekter, som både er visjonære og praktisk orienterte, er viktigere enn noensinne. På samme måte som vi trenger storskala testanlegg for ny industri og tidligversjoner av digitale tjenester, er det helt nødvendig med konkret utprøving både i næringslivet og på samfunnsnivå. Nyskaping i møte med ukjente muligheter kan ikke dyrkes fram som rettlinjet planteskog. Vi trenger ikke statlig micro management og overambisiøse planprogram. Vi trenger et mangfoldig mylder av eksperimenter.

Parallelt må vi bygge strukturer, for læring, deling, videreutvikling og oppskalering. Det trengs en åpen og nysgjerrighetsdrevet samtale, både om praktiske løsninger og om spillereglene i systemet rundt. Vi må zoome helt inn, på de veldig konkrete detaljene. Men vi må også ha fugleperspektivet — og forstå mer av hvordan rammebetingelser bør designes for at insentivene skal bli riktige.

Nye og grenseoverskridende nettverk er viktig. Samarbeids-strukturer ser annerledes ut i den sirkulære verden enn i en lineære. Alle bransjer er omfattet av disse endringene. Det skiftet vi skal inn i må ikke bli polariserende. Å bøye de lineære modellens slik at de blir sirkler krever det motsatte: Mer sammenkobling og helhetstenkning. Bare slik kan vi tette hullene og legge grunnlag for lønnsom gjenbruk og gjenvinning

Gode, selvkritiske spørsmål er motoren i denne prosessen. Vi trenger å foredle avmakt til virkelyst. På samme måte som de første internett-pionerene trenger vi et community som driver villere og mer utemmet eksperimentering. Samtidig må vi skape rammeverk som gjør at beste-praksiser og standarder kan spre seg og deles av flere.

Sirkulære modeller lar seg eksportere

Politikken henger etter. Det er masse lavthengende frukt i sirkulærøkonomiens regulatoriske epletre. Rikspolitikernes begynne å tette åpenbare gliper i økonomien, og etablere måltall på ressursnivå.

Vi må begynne å spore bedre. Vi må begynne å prise inn de negative miljøeffektene. Vi må begynne på stille krav til design. Vi må begynne å telle og måle og få kontroll på ressursene som flyter gjennom økonomien vår. Vi må jobbe oss gjennom materialstrøm for materialstrøm og spørre: Hvordan kan vi utnytte dem bedre? Fremover må vi gi vekstkraft til sirkulære tjenestemodeller og symbiotisk industri.

Ja, sirkulærøkonomien er preget av tåkeprat. Men at vi ennå ikke har utviklet et entydig språk (og en entydig matematikk) for noe, betyr ikke at det ikke eksisterer. Råvarene i økonomien er ikke abstraksjoner. De finnes, på molekylært nivå, i virkeligheten. Og de ender som mikroplast i havet, Co2 i atmosfæren eller giftstoffer i økoystemer. Sånn sett er sirkularitet noe langt mer konkret enn fenomenet “økonomisk vekst”, som regneøvelser som først og fremst er knyttet til abstraksjoner som prisdannelse og penger.

Skremmende lite av verdens ressurser som føres tilbake som innsatsfaktorer i ny produksjon. Norge er innvevd i denne global virkeligheten. Ja, eksporten av soya fra Latin-Amerika til Norge er en del av grunnen til at Amazonas brenner. Men de globale handelsstrukturene kan også brukes til det motsatte. Verden er sulteforet på ressurs-smart teknologi. Alle samfunn trenger fremover nye forretningsmodeller og politiske rammeverk. Utfordringen er å utvikle nye modeller og sette dem i et system.

I det som fremstår akutt forverring, må vi selvsagt legge alt det presset vi kan på Bolsonaro og andre beslutningstakere. Men vi må ikke glemme at Amazonas har blitt bygget ned uavbrutt i mange tiår. Vi fikser ikke dette kjapt, vi må reparere de underliggende strukturene. Det viktigste Norge kan gjøre er begynne å tenke på seg selv som sirkulære systemutviklere. Om vi vil være fremst i verden (slik Granavold-erklæringen sier at vi skal være) trengs nevenyttig pådriv både i næringsliv, byråkrati, akademia og politikk — på tvers av det politiske spekteret.
Det viktigste er vilje til å gjøre endringer, i praksis.

Nok preik. Det er på tide å sette ting i bevegelse.