Toleransens paradoks
Vi har passert tålegrensen for intoleranse.
Jeg er multikulturalist, i betydning av at jeg tror mangfold beriker oss. Samtidig, eller kanskje av samme grunn, er jeg blitt stadig sterkere forsvarer av ytringsfrihet. Såre følelser, provoserende humor og skarp konfrontasjon er tegn på et levende og temperert demokrati. Det er kollisjonene mellom ideer, fakta og vrangforestillinger som gjør at kulturmangfoldet skaper verdi. Å bli utfordret kan gjøre vondt, men så lenge smerten verbaliseres skaper den nødvendig læring. Ingen kan ta fra meg denne optimismen: Flerkulturelle sekulære demokratier med en offentlighet som fungerer skaper klokere mennesker. Men sånne samfunn kommer ikke av seg selv.
I 1945 advarte Karl Popper mot uinnskrenket toleranse: “Dersom vi ikke er beredt til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes angrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem”, skrev han.
Det er noe å lære her. Terrorhendelsene i Frankrike og i Wien skjer i samspill med en skremmende normalisering av høyreekstreme holdninger. Både mangfoldet og ytringsrommet er under press. Ekstremister bruker sårede følelser og religiøse vrangforestillinger som begrunnelse for grusom vold. Radikaliserte religiøse strømninger kommer ikke bare fra utsiden, de får også fotfeste i våre egne samfunn. Samtidig har illiberale krefter på ytre høyre fått annektere religionskritikken. Islamistvold gjøres til bevis for verdien av kulturell ensretting. I hele Europa mobilisereres det rundt en dehumaniserende fortelling om mennesker med muslimsk kulturbakgrunn. Moderate religiøse fremstilles som farlige trojanske hester, forløpere for radikalisme, fremskutte representanter for krefter som egentlig vil ha sharialover.
Denne gruppestemplingen er et ekko fra 1930-tallet. Målet for den fremvoksende nyfascismen er på ingen å verne om frihetsidealer og sekulære styringsprinsipper. De vil legge en spesifikk versjon av “nasjonale, kristne verdier”, altså en teologi, til grunn for samfunnsutviklingen. I Polen og Ungarn ser vi hvordan dette reaksjonære tankegodset bidrar til demontering av rettsstaten, og kriminalisering av blasfemi. Intoleranse er intoleranse, vold er vold, uansett hvilket narrativ den er pakket inn i.
De av oss som vil forsvare demokratiet må erkjenne alvoret, og bli modigere. Dette som skjer nå er et dobbeltangrep. Den liberale venstresiden må ut av et trangt, trygt og konformt spor. Det skal ikke lenger å drikkes dialogkaffe med religiøse ekstremister skriver danske Rami Zouzou. Hensynet til kompliserte religiøse følelser har lenge fått vikle seg inn i samtalen om grunnleggende rettigheter. Ytringsansvar overfor grupper er endt opp som et vagt og uangripelig søsterbegrep til ytringsfrihet for den enkelte.
Toleranse er ikke det samme som forståelse. Et liberalt demokrati er ikke til for å verne kollektive følelser, det er en kvern som skal gjøre det umulig å ikke bli utfordret. Samfunnskontrakten i vestlige samfunn forplikter og beskytter hver enkelt av oss. Det etablerte islamske presteskapet i Europa har ikke demmet opp for fremveksten av radikalisme, og det er dokumentert at det finnes finansielle bånd til autoritære, religiøse stater. Sosial kontroll er et stort problem.
Maktstrukturer som pusher illiberal teologi og brudd på den vestlige samfunnskontrakten må utfordres hardere. Det finnes ingen bro av velvilje som kan forene reaksjonære tolkninger av hellige bøker med demokratisk vedtatte lovparagrafer. Loven trumfer religiøs praksis, uansett hva du tror på. I ytringsfriheten inngår retten til å latterliggjøre, i religionsfriheten inngår retten til å tro på hvilken gud som helst. Som borger i et i vestlige demokrati skal du kunne forsvare din argeste motpart sin rett til trygt å kunne artikulere sine ideer. Ingen gudstro må noen gang få lov til å overprøve disse spillereglene. Snarere tvert imot: Religiøse maktstrukturer skal og bør utfordres. Krefter som søker intolerant ensretting må aldri igjen få slå rot på europeisk jord.
Det er fortvilende å være vitne til den destruktive spiralen av autoritære ideer, populisme og religiøs vold som utspiller seg nå. Kombinasjonen av nyfascisme, liberal unnvikenhet og ekstremistisk terror har gjort samtaleklimaet vanskelig. Frykten for vold virker nedkjølende på den demokratiske dannelsesprosessen. Særlig krevende er dette ytringsklimaet for muslimer som forsvare den sekulære rettsstaten. Slik situasjonen har utviklet seg står de i kryssilden mellom dehumanisering og sosial kontroll.
At det er vanskelig er ikke lenger et argument. Det gjør bare konfrontasjonen viktigere. Terroristene går til angrep på den menneskeoptimismen frihetsprosjektet vårt hviler på. Det tause flertallet må, med langt større fasthet, forene krefter i forsvar for demokratiets grunnleggende rettigheter. Vi må skrelle vekk kosepraten og kvitte oss med berøringsangsten, både overfor religiøse ekstremister, teologiske maktmisbruk og de farlige drømmene om etnisk og kulturell homogenitet.
