Systemendringen starter på innsiden
Den som vil endre verden må begynne med å være modig med seg selv.
(Dette er manuset til et kåseri jeg holdt på Den Store Bærekraftsamtalen, arrangert av Bærekraftige Liv på Lystgården i Bergen i august 2022.)
Akkurat nå er det 418,5 ppm CO2 i atmosfæren. Da jeg ble født var dette tallet 330. Det finnes tekniske innretninger som kvantifiserer opphopningen av karbon. Det er et slags katastrofe-taksameter. Vi har vært på tidenes velstandsfest, sitter svimmel og forvirret i baksetet på en selvkjørende drosje, den tar oss lengre og lengre bort fra den fremtiden vi egentlig ønsker oss. Landskapet er dystopisk. Hvem har styringen? Hvor er vi på vei?
Den globale oppvarmingen svinger seg i apokalyptisk pardans med naturkrisen. Vi mister arter hver dag. Vi bygger ned naturområder, utarmer jordsmonn, mangfoldet undergraves, plastavfallet vårt føres med havstrømmene og brytes ned til fragmenter som ikke forsvinner, men spres.
Alt kommer liksom tilbake, til akkurat oss.
Vi er i ferd med å bli de som visste, før det ble for sent.
Vi er vokst opp i en påståelig, teknokratisk modernitet. Det viser seg forbausende ofte at kompetanse er det samme som tapt kunnskap. Krisen vi står oppi er ikke viljestyrt. Den er uttrykk for uintenderte systemeffekter, resultatet av grundig innlært ignoranse. Tusenvis av små beslutninger har gitt mening, på kort sikt, akkurat her, akkurat for oss. Den behagelige nærsyntheten er innlært. Den moralske vektløsheten vi er oppvokst med, er et fenomen som kun kan oppstå i et ansvarsvakuum.
Krisen er ikke en advarsel lenger. Den kan måles, som brutalt harde data. Mange føler endringene på kroppen, fysisk. Nå må du virkelig anstrenge deg for å ikke se konsekvensene, eller for ikke å føle byrden.
Klimakampen oppleves av og til som en kamp mot sammenbruddet.
Jeg vil utfordre dette perspektivet.
Det vi kjemper for er et gjennombrudd.
Vi, akkurat vi, har fått en historisk oppgave. Jobben vår er å skape et sivilasjonsprosjekt som bærer seg over generasjoner. Vi, som ble født inn i en umulig målkonflikt. Vi, som ved fødselen fikk utdelt et økonomisk system der utvikling er betyr det samme som utpining, forbrenning, forsøpling. Vi, som er blitt hardkodet med ideen om at menneskeheten på magisk vis er frikoblet fra natursystemet. Dette vrengespeilbildet av virkeligheten har fått prege skatteinsentiver, forretningsmodeller, strategier og utdanningsprogrammer.
Vår generasjon bærer denne målkonflikten på innsiden, i hjertet, i hjernen, i kjernen i våre egne liv. Fremtidsregnestykket går ikke opp. Det vi må endre er tidsånden. Intet mindre. Vi må si nei til store deler av arven vi tilbys, og ja til noe annet — som vi ikke kjenner. Vi trenger en ny måte å tenke og handle på.
Det nye premisset: Alt er innvevd i den samme helheten.
Klimaforskerne snakker om feedback-mekanismer og vippepunkt. De har lært oss at systemskifter kan oppstå plutselig. Endringer følger ikke en rett kurve. Vi var der da den industrielle vekstøkonomiens peaket, vi står på terskelen til en historisk transformasjon. Til hva? Vårt store privilegium er at vi tar del i dette designarbeidet.
De spillereglene vi er oppvokst med handler om lojalitet og produktivitet. Mange roller i samfunns- og næringsliv er designet for at å vare på det eksisterende paradigmet, forsterke de etablerte maktstrukturene. Vi har for lenge unngått de vanskelige spørsmålene. Det har for lenge lønnet seg å være søvngjenger.
Nå plages vi av vekkerklokkelyden. De som har vært våken en stund vet hva avmakt smaker. Vi er fanget i en systemlogikk som undergraver natur i stor skala, en modell som ikke kan vare over tid. Det føles fryktelig feil å være del av den generasjonen som tømte planetens varelager i jakten på,.. ja, hva er det egentlig vi søker etter?
Endringen vi søker kan oppleves som et umulig imperativ. Systemet er for komplisert. Verden er for stor. Hver og en av oss har ingenting å si. Hvor er håpet?
Kanskje her det her: Samfunnsprosesser ligner på klimaprosesser. Menneskevirkeligheten er dynamisk, den påvirkes av ideer, av teknologi, av nettverkseffekter, av kapitalstrømmer. Vi har alle unike egenskaper, makt til å påvirke, til å heve stemmen, vi har kreativitet til å endre det lille systemet vi er en del av, som igjen er koblet til større systemer.
Vi inspireres og blir inspirert, i en uendelig komplisert feedback-loop. Våre små og store beslutninger kan få effekter langt utover det vi klarer å forestille oss. Her i denne forsamlingen er vi 60 av 7,2 milliarder mennesker på kloden. Det er samlet mye makt og talent her. Hvor mange må vi være for å skape et vippepunkt?
Endring krever mot. Ikke minst på personlig nivå. Kanskje er det ikke noen andre du skal forandre? Kanskje systemskiftet starter helt innerst, i deg selv?Annerledeshet har en kostnad. Men kommer også med en gevinst. Det hver og en av oss gjør, har betydning. Demonstrasjoner av vilje og handlekraft i en handlingslammet verden er som å kaste en stein i et stille vann. Bølgene når lengre enn vi selv har oversikt over.
En liten forandring et sted kan få store ringvirkninger et annet sted. Hvis andelen mennesker som bryter mønstre i sitt eget liv øker, øker også sannsynligheten for at det oppstår friksjon, slark i systemet, mobilisering av motkrefter.
Løsningen er en nær slektning av problemet. I likhet med karbonatomene hoper handlingene våre seg opp, nye ideer og impulser spres i økosystemet av handlekraftige mennesker. Vi ser det ikke alltid, men disse fragmentene finnes. Det er mange av dem.
Å gjøre en forskjell, handler nettopp om å gjøre noe, på en annerledes måte. Og det første vi må endre er oss selv. Vi må heve stemmen. Stille vanskelige spørsmål. Lytte til perspektiver vi før har ignorert. Koble oss sammen i nye konfigurasjoner. Ikke som glattpolerte roller — men som flokete og hele mennesker. Vi er paradigme-arkitekter alle sammen. Jobben vår er å utfordre bestillingen, stille spørsmål ved målene og måltallene. Vi må tegne tusen skisser, for det er tusenvis av ting vi må endre.
Det vi gjør eller ikke gjør, endrer verden hele tiden. Dere som hører på forsamlingen er ikke stor, men det her er det samlet mye makt, mye talent. Hvem kan vi spille bedre? Hva kan vi skape? Hva er fellessnevneren vår? Er det kompetansen, sektorforståelse eller geografisk tilhørighet?
Jeg tror det er motet vårt som må forene oss. Viljen til å bevege oss utenfor egne komfortsoner.
Historien ligger bak oss. Vi kan ikke forandre den. Men historien kan forandre oss. Hvis vi kritisk og ærlig reflekterer over hvordan vår tenkning, våre handlingmønstre og våre verdier kan blikket bakover i tid gjøre oss klokere og viktigere. Fremtiden skapes skritt for skritt, tusen steder samtidig. Aldri har hver enkelt av oss vært viktigere. Du kan ikke endre alt, men du kan endre det som skjer akkurat her, akkurat nå.
Vil du lære mer om Bærekraftige Liv, kan du starte med å følge dem på Facebook.
