Skal vi løse denne krisen bør vi registrere de immune
De som har gått gjennom sykdommen og utviklet antistoffer kan potensielte beskytte de sårbare — som ikke bør bli smittet av coronaviruset.
Først av alt: Det er fortsatt usikkerhet rundt Covid-19 og immunitet. Jeg er ikke fagperson på dette området. Hvis en epidemolog er uenig, skal du høre på epidemologen. Tillater meg likevel et perspektiv. Stadig flere rapporter tyder på at coronasykdom fører til at kroppen produserer beskyttende antistoffer. Forsøk med aper tyder på at man ikke blir reinfisert, og de første blodprøvene som beviser tilbakelagt sykdom er allerede utviklet. Det planlegges også utprøving av hurtigtester her i Norge.
Dersom man legger immunitet til grunn, hvilke konsekvenser får det for for den politiske håndteringen av pandemien?
Det er åpenbart at de immune er svært viktige i den videre håndteringen. De kan eksponeres for smitte uten fare. Og med god hygiene vil de ikke være smittekilder, siden kroppen deres gjenkjenner viruset og bekjemper det.
Jeg var selv med å etablere det norske teknologiprosjektet Wemunity oppstod i forrige uke. På mindre enn fem dager var prosjektnettsted oppe. Nå har 200 flinke utviklere, designere, leger, prosjektledere samlet seg til felles innsats — klare for å bygge en registreringstjeneste for de immune.
Tanken er at brukerne av tjenesten kan registrere seg for å bli erklært immune av helsemyndighetene, samtidig som de beskriver hva de kan bidra med for å avhjelpe situasjonen i sitt område. I tjenesten kan kjøretøyklasser, faglige kvalifikasjoner og annen relevant erfaring registreres. Og selvsagt: Viljen til å bidra.
Ved å lage et register med slike data om de immuniserte kan myndighetene få bedre oversikt over de som er sjekket ut av pandemien, samtidig som de bygger opp beredskap av flere hender for å håndtere situasjonen. Dette kan være svært viktig i andre deler av verden, der villsmitten brer om seg og det offentlige helsevesenet er svakt. I Wemunity-prosjektet er vi allerede kontaktet av mennesker både i Italia og USA som etterlyser en form for registrering av immune.
Men slik registrering er ikke bare nyttig der pandemien har løpt løpsk. Den kan også ha en funksjon i en mer kontrollert og planmessig forløp. De immunes bidrag er særlig viktig for å beskytte de svakeste, og for å sikre oss mot at det oppstår smittehubber. Ferske rapporter tilsier at ganske mange av smittebærerne ikke har symptomer i det hele tatt, og at de som ikke vet at de er syke representerer en stor smittekilde.
Et av scenarioene som er beskrevet er “hammeren og dansen”. Å få først presse antall nysmittede nesten til null. Og så drive aktiv smittesporing for å beholde kontroll. Dette innebærer delvis normalisering — og en svært lang periode med aktiv sykdomskontroll, frem til en vaksine foreligger. Det er mye klokt i dette. Mathias Molden har skrevet en innsiktsfull artikkel der han bryter ned tallene for sykehuskapasitet og dødelighet. Konklusjonen er at vi akkurat nå sikter mot en svært lang periode med hjemmekontor.
Fremover bør vi derfor åpne opp diskusjonen og gjøre realistisk vurdering av de ulike alternativene. Mitt innspill til mulig tilnærming:
Vi får først kontroll over situasjonen i tråd med Regjeringens strategi så langt, og sikrer at smittetrykket er håndterlig. Vi tilpasser utbruddet til et nivå sykehusene våre tåler. I denne fasen er ikke målet å nulle ut sykdommen, men å produsere så mange immuniserte som mulig, innenfor rammen av tilgjengelig intensivkapasitet.
Vi registrerer i denne fasen alle de friskmeldte og immuniserte. Blodprøver som måler antistoffer blir bredt tilgjengelig, eksempelvis via fastleger. Slik fanger vi også opp de som ikke vet at de har vært syke. Når de immune er tallrike og kvalifiserte nok, kan vi lansere gode midlertidige systemer for å kunne ta bedre vare på de sårbare. Ett av tiltakene er at de som ikke bør bli syke kun er i kontakt med immuniserte, altså mennesker som har gjennomgått sykdom i utbruddets første fase.
“Hvis flokkimmunitet er et reelt alternativ, må vi snakke om hvordan vi skaper flokkimmunitet, og om man kan vurdere målrettet smitte”, skriver Demian Vitanza i teksten Hotel Korona i Aftenposten.
Mitt forslag innebærer i praksis at vi innfører et smitteskjold. Alle som lager mat, rengjør, steller og kjører for våre eldre og syke bør ideelt sett bekreftet immune. Hvis man, teoretisk sett, hadde klart å etablere et slikt vern — selvsagt forsterket gjennom isolasjon og hygienekrav, kunne man ha åpnet slusene skikkelig for sykdommen blant dem som statistisk sett tåler den bra. Når skjoldet er etablert kjører vi kontrollert og raskere spredning for å oppnå flokkimmunitet ved å åpne skoler og arbeidsplasser, reise på hytten osv.
Et motargument mot denne strategien er selvsagt at det er relativt høy andel sykehusinnleggelser og insentivpasienter også i yngre årsklasser. Gjelder dette først og fremst de som har underliggende sykdom? Kan disse menneskene vernes av skjoldet? Det er viktig å bringe på det rene.
Igjen: Jeg er ikke epidemolog. Jeg har særdeles stor respekt for fagfolkene i denne situasjonen, og mener at norske myndigheter så langt har opptrådt handlekraftig og tillitvekkende. Men jeg vet en del om mulighetene knyttet til datafangst, digital tjenesteutvikling og samspill mellom myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. Uansett hvilken strategi vi velger det smart å raskest mulig få på plass kliniske definisjoner for immunitet, fange opp de som er beviselig immune og sikre seg data om hva disse kan bidra med.
Samtidig bør vi, i personvernperspektiv, vurdere å åpne for at tredjepartstjenester som Nyby, Nabohjelp og rekrutteringstjenester kan benytte immunitetsdata i sine tjenester.
Tjenestene til de immune blant oss er allerede etterspurt. Hvem skal kjøre en antatt coronasyk på legevakten for å bli testet? Det er akkurat nå mange som gjerne skulle hatt en drosjesjåfør med antistoffer å ringe til.
