Skal vi lykkes med sirkulærøkonomien må bransjetenkningen dø
Kunnskapsgrunnlaget for en sirkulær strategi er omsider på vei. I de første delrapportene jaktes det på “bransjene der potensialet for økt sirkularitet er størst”. Men stiller rapporten det riktig spørsmålet?
Innledningsvis, litt skryt: Det er positivt at regjeringen endelig er på gang med kunnskapsgrunnlaget for en sirkulær sirkulær strategi. Dette er vanskelig, og krevende tema. Konsulentene hos Deloitte har i delrapport nummer 1 gjort et grundig arbeid med å se på potensialet for økt sirkularitet i ulike sektorer.
Men jeg er småbekymret over bestillingen. Jeg får en sterk følelse av at rapportene på mange måter speiler det tankesettet vi prøver å bevege oss bort fra. I en lineær verden er merkelappen vi setter på virksomheten (en økonomisk-teoretisk abstraksjon) det primære. Materialene og energiressursene som går med i prosessen, det konkrete og fysiske, er sekundært — noe vi har svært dårlig oversikt over.
Statistikken og måltallene i en lineær verden er, i likhet med de politiske strategiene, knyttet til konstruerte bransjedefinisjoner. I delrapport nummer 2 kommer dette tydelig til uttrykk: Det er nettopp det å kunne utnytte sidestrømmer som er en av hovedbarrierene for utvikling. Reguleringer og virkemidler er rigget for å fungere i såkalte vertikaler.
Vi tenker, planlegger, insentiverer, byråkratiserer og fører statistikk i siloer. Bransje, bransje, bransje.
Molekylenes reise gjennom økonomien
I en sirkulær økonomi må vi snu dette perspektivet. Materialstrømmene må stå i fokus. “Bransjene” er bare ulike stoppesteder på ressursenes reise gjennom det økonomiske systemet.
For å være litt pedagogisk:
Alle molekyler oppstår et sted, og ender opp et annet. Reisen går via utvinning (mineral og oljeindustri), foredling (prosessindustri), produktutvikling (ferdigvareindustri), salg (varehandel). Molekylet har gjerne et langt opphold i finansnæringen (som realkapital) før det tilbakeføres i ny produksjon, forbrennes eller deponeres (hos avfallsbransjen).
Hvor mye av energien og grunnstoffene vi har tilgjengelig går tapt hver gang verdisirkelen snurrer? Det er kjernespørsmålet.
Vi har til nå visst forsvinnende lite om hvor innsatsfaktorene kommer fra og hvor de ender opp. Gjennomstrømmingsperspektivet er fraværende i første delrapport. “Ressursene” vi rent faktisk snakker om blir rett nok eksemplifisert, men de blir ikke systematisert. Det politikerne spør konsulentene om er hvilke sektorer man skal lage bransjevirkemidler for.
De store lekkasjene (og ikke minst; mulighetene!) befinner seg i nettopp i mellomrommene.
Heldigvis har vi ansvarlige drivkrefter i næringslivet, som bidrar til å få etablert det helt nødvendige ressurs-sentriske perspektivet. Nylig ble rapporten om sirkularitetsgapet i Norge lansert. Den viser at kun 2,4 prosent av norske ressurser går tilbake i ny produksjon. Langt bak det globale snittet. Det er pinlig. Men det viser også hvilket kjempepotensiale vi snakker om.
Store, grønne gevinster
Fremover må sirkularitetsmål for ulike materialstrømmer bli en del av det politiske målbildet. Nøkkelen til dette er livssyklus-tilnærming og dokumentasjon på tvers av bransjer. Hvis vi utfordrer bransjepremisset åpner vi muligheten til å realisere viktige gevinster:
• Bedre innsikt i effekten av diffuse, systemiske virkemidler — eksempelvis insentiver som skille mellom bruk av jomfruelige og resirkulerte innsatsfaktorer.
• Bedre sporbarhet. Hvilke grep kan bidra til at verdikjeder logger data om produkters livsløp fra vugge til grav? Det er nettopp i overgangen fra en bransje til en annen at lekkasjene er størst.
• Strategier for bransjene som ennå ikke fins. Mange nye hybridsektorer er under oppseiling, de prioriteres ofte ned fordi de ikke finnes i den lineære økonomiens næringsstatistikk.
• Teknologisk innovasjon og regulering med verdikjedefokus. Hvordan kan vi stimulere til regenerativt design? Hvordan begrenser vi bruken av uønskede blandingsmaterialer? Akkurat nå flommer markedet over av herdete komposittmaterialer som er nesten umulig å gjenvinne.
• Nye virkemidler for muliggjørende infrastruktur. Hvordan stimulerer vi til oppskalering av industrisymbiose, der blått møter grønt møter prosessindustri? Hvordan skaper vi reverserte logistikksystemer som tilbakefører ressurser før de blir til avfall? Mange oppsirkuleringsbedrifter sliter med tilgang til råstoff.
Det trengs insentiver og reguleringer som skaper nye vippepunkter i forretningsmodellene. Ressurseffektive modeller og samarbeid som tetter ressurslekkasjer må belønnes. Ansvarlighet og merutnyttelse må bli et kraftfulle konkurransefortrinn. Det er ikke tilfelle i dag.
Forankling leder til fragmentering
Visst trenger vi konkrete reformer i spesifikke bransjer. Men skal vi skape en ekte sirkulærøkonomi må vi faktisk innse at bransjetenkningen er en grunnpillar i det paradigmet vi prøver å forlate. Denne måten å dele opp virkeligheten på gjennomsyrer i dag departementsstrukturer, klyngeprogrammer, lovverk og politiske strategier. Dette er ryddig i lineært perspektiv, og enkelt for de som lager tellekanter i finansdepartementet. Men for sirkelskaperne er silo-logikken rotårsaken til “fragmentering”, en av de viktigste barriere ifølge den nye rapporten.
Dette er egentlig lett å forstå:
Avfallsbransjen kan umulig lykkes uten at ferdigvareindustrien endrer måten produkter lages på. Skal vi få ned materialfotavtrykket i byggebransjen, må finansnæringen endre måten bygg finansieres på. Skal vi oppsirkulere slam fra havbruk trengs den landbaserte bioindustrien, som til gjengjeld kan produsere nye, kortreiste proteiner til havbruk.
De politiske grepene vi trenger fremover må være systemorienterte, prinsipielle og bransjeoverskridende. Den lineære økonomien har i årtier vært en ansvarspulveriseringsmaskin, med bransjegrensene som lekkasjepunkter. Løsninger som gir verdi i en industri fører til kostnader og problemer i en annen, men ingen tar regningen.
Politikerne som må bidra til en ny og mer ansvarlig helhet fremover. Derfor er det så viktig at kunnskapsgrunnlaget for en sirkulær strategi tenker langt mer på tvers enn det kunnskapsgrunnlaget så langt legger opp til.
