S.E.R.I.Ø.S.T.
Bergen, hva er det vi driver på med?
En gang tenkte jeg at Bergen var verdens minste verdensby. Vi har fostret visjonære, kloke statsmenn og — kvinner. Vi har mettet halve kloden med kulturopplevelser, teknologi og tørrfisk. Vi er åpen til sinns, importerer impulser over havet fra vest og fornyer byen vår samtidig som vi tar vare på en stor arv fra fortiden. Vi er frittalende, men har vidsyn, og skjønner vanligvis hva som er viktig og hva som ikke er det.
Med kampen om bybanetraseen har perspektivet snevret seg inn, bypolitikken har gradvis skrudd av lyset, og i forrige uke svartnet det helt. Fornuften er redusert til en liten lysende prikk omgitt av mørke følelser.
Er det håp i enden av tunnelen?
La oss være ærlige: Flere av de såkalte tunnelpartiene er under overflaten fulle av tvil. En stor andel av representantene i bystyret holder kjeft om det de tenker, men ser som privatpersoner både fordeler og ulemper med ulike trasévalg. Utad, i bystyresalen, har man likevel havnet i en helt umulig og fastlåst posisjon der tomme påstander fullstendig overdøver fakta. Flertallet, en broket forsamling, har vedtatt en dyr og risikabel løsning fagfolkene advarer mot. Mindretallet, de eneste som kan påta seg gjennomføringen av vedtaket, vil ikke overta byrden av det de anser som en uansvarlig beslutning.
Resultatet er totalt nedsmeltning.
Vi er nå en by uten et ansvarlige byråd ved rattet. Det kan få alvorlige konsekvenser for de mange som trenger en kommune som fungerer, for budsjettplanlegging, for en rekke pågående prosesser som er viktig, på ekte, for vanlige folk. Hvordan i huleste havnet vi her?
Det enkle svaret: I bybanespørsmålet har flere av partiene valgt å konkludere før faktagrunnlaget lå på bordet. Spørsmålet om dagløsning over Bryggen har vært brennhett helt siden ideen om banen først ble lansert. Trasévalget nordover gjennom sentrum har skapt sterke følelser og et stort folkelig engasjement. Det gir selvsagt muligheter for å kapre velgere.
Generelt er bildet at i opposisjonspartier vil tilhengere av dagløsning tape for de som ønsker tunnel. I posisjon, der man faktisk må ta ansvar for gjennomføring, har flertallet havnet på det alternativet som lar seg realisere, nemlig traseen over Bryggen.
“Hele poenget er at den skal samle opp mest mulig folk, være tilgjengelig, synlig i bybildet og lett å hoppe av og på”, sa Monica Mæland da Høyre ledet byrådet i 2012.
Da hun gikk inn i regjeringen i 2013, oppstod et maktvakuum, det ble omkamp om trasévalget. Tunneltilhengerne vant. I en liten periode var faktisk opposisjonspartiet AP og byrådspartiet Høyre enige.
Problemet: Det de var enige om var fullstendig urealistisk.
Hvilken tunnel? Det er det store, og fortsatt ubesvarte, spørsmålet. I bybanedebatten har det oppstått en ukultur, der politikere leker ingeniører og byplanleggere. Det de burde gjort var å definere funksjonelle krav til baneløsningen. Istedenfor begynner de å instruere utrederne. Som småbrisne elefanter i et overfylt keramikkverksted tegner de kreative traseer og innslagspunkter i en middelalderby full av synlige og usynlige kulturverdier. Her har mange partier, også de som sitter i dagens byråd, mye å svare for.
Første forsøk på politikerdrevet prosjektering var Kjøttbasaren. Dag Skansen fra Høyre ville på et tidspunkt ha ikke bare en, men to tunnelinnslag, et på hver side av den ikoniske og historiske bygningen. Dette forslaget ble selvsagt ettertrykkelig parkert av eksperter. Man skulle tro at den pinlige retretten medførte læring. Men nei.
I årene som har gått har et uendelig antall nye alternativer blitt foreslått. Alle skårer dårligere enn dagløsningen når fagfolk får sett på saken. Det vedtaket som nå er fattet føyer seg inn i en lang, lang rekke av tunnelprosjekter som frarådes av ekspertene. Det vil skade kulturminner, det er risikabelt, det medfører større klimautslipp, det er svimlende dyrt.
Byplanlegging er et krevende fag. Særlig krevende i en by full av viktig historie. Hobbyforslagene har aldri evnet å ta høyde for kombinasjonen av kulturminner, geologi, transportfunksjon, geometri og konstruksjonutfordringer. Fordi forslagene refuseres, har flere politikere det siste året begynt stille spørsmål ved motivene til rederlige fagfolk. Politikere, som burde ha oppfordrer til kaldt hode og grundige analyser, bidrar til å piske opp stemningen for å mobilisere rundt sin egen ukvalifiserte konklusjon. Vi er nå i en situasjon der det å ta ansvar for økonomi, styringsevne og kulturminner er blitt det samme som et pinlig løftebrudd overfor egne velgere.
Nå må vi faktisk ta et valg. Det ikke er mulig å finne en mellomløsning. Enten blir det dagløsning, eller så blir det tunnel.
• Motstanderne av tunnel er opptatt av ødeleggelse av kulturminner, teknisk risiko og merkostnader/uavklart finansiering.
• Motstanderne av dagløsning er opptatt av opplevelsen på Bryggen. Både teknisk risiko, kulturminner og kostnader er avklart. Ja, det blir en barriereeffekt. Men Bryggen vil beholde UNESCO-status, banen lar seg bygge. Det koker altså nå ned til en visjon for dette området, som en stor og åpen banefri tumleplass for byens befolkning.
Selv har jeg vært i tvil. Over lang tid har jeg prøvd å forstå begge sider av saken. Jeg har lest meg opp på historien. Det har blitt tydeligere og tydeligere for meg at å velge tunnel er det samme som å stoppe hele prosjektet.
På femti- og sekstitallet var det et overveldende flertall av Bergensere som ville rive Bryggen. Det som reddet bebyggelsen og snudde stemningen var fagfolk — med fokus på fakta. Paradoksalt nok har de som vil hindre traseen over Bryggen blitt de som ser bort fra faglige råd. Alle tunnelinnslag krever riving og ødeleggelse av andre historiske steder i byen. Peter Motzfeld-innslaget, som er vedtatt, er verre enn fagetatens alternativ.
Jeg sliter veldig med å forstå hvorfor politikere og menigmann skal overprøve ekspertisen i dette spørsmålet. Vi lever omgitt av kulturminner og historiske bebyggelse som krever både ydmykhet og grundighet. Om man skal lære noe av den historien som gjør at Bryggen fortsatt finnes må det være «lytt til fagfolk, demp følelsene».
Jeg mener også (og nå snakker jeg som bruker av byen), at visjonen om et yrende liv på Bryggen realiseres best dersom vi sørger for kollektivtilkomst og naturlig gangtrafikk gjennom området. Bryggen er i dag nitrist og folketomt utenom sommersesongen. Det er et historisk viktig byrom, som alt for få bergensere har et forhold til. Min frykt er at man ved å flytte stoppene inn i fjellet bidrar til at Bryggen forblir en bakevje store deler av året.
Ingen trasé er fri for konflikt. Det er også utredningene tydelige på. Men kulturminnefaglige eksperter går god for dagløsningen. Med traseen som er foreslått slipper man graving i kulturlag, og man får også muligheten til flomsikre Bryggen. Hvorfor skal man da pådra seg risikoen, kulturminneskadene og merkostnadene som følger av et tunnelinnslag i andre verdifulle deler av byens historiske sentrum?
Kanskje jeg tar feil. I så fall har ikke tunnel-tilhengerne klart å overbevise meg om kraften og realismen i sin visjon. De har heller ikke, etter snart 10 år med utredninger, idémyldring og diskusjon, klart å finne en teknisk løsning fagfolk kan gå god for. De mangler en realistisk finansieringsplan, og planene er ikke forankret hos de som skal betale regningen.
Denne beslutningen vil gjøre vondt. Men det er enda vondere å se det uverdige spillet som akkurat nå preger bergenspolitikken. Menneskene som bor i Sandviken, Eidsvåg og Åsane fortjener en avklaring. Det eneste alternativet som kan iverksettes i løpet av denne bystyreperioden er dagløsningen over Bryggen. Alternativet er utsettelse, nye utredninger, nå i et klima der fagrapporter ikke er verdt papiret de er printet på.
Bergen siger dypere og dypere ned i myra. Det er noe uverdig og provinsielt over denne parlamentariske krisen. Politikk er ikke bare en måte å ta beslutninger på, den burde også fungere som en dannelsesprosess som leder oss alle i retning av rederlighet og ansvarlighet. Vil noen av partiene for det umulige flertallsvedtaket ta ansvar? Jeg tviler. Det er investert for mye prestisje og stolthet i dette spørsmålet nå. Ingen er modige nok, eller har en ledelse med mandat og autoritet nok, til å skjære gjennom.
Når organisasjoner går ned for telling på denne måten må enkeltmenneskene steppe opp. Det som trengs er konstruktive og modige forbilder i bypolitikken, frittenkende politikere som tar sitt tillitsverv på alvor og skjærer gjennom, på bergensk vis. Det finnes flere representanter i tunnelpartiene som mener at en dagløsning vil være en berikelse. Enda flere, kanskje de fleste, skjønner innerst inne at påstanden om at dagløsning over Bryggen vil være en katastrofe ikke er en sannhet.
Det er en falsk fortelling, svartmaling, som brukes bevisst og manipulerende. Den tjener først og fremst interessene til de som ikke vil ha bane i det hele tatt.
Å bryte med partiets offisielle linje har en høy pris. Men denne situasjonen krever faktisk at noen kryper ut av skyttergraven, i det som er endt opp som en ødeleggende politisk stillingskrig. Nøkkelen er et ja til det eneste alternativet det er mulig å realisere.
