Rettsstaten svikter barna i asylsaker
En mor kastes ut av landet, to små gutter blir igjen uten sin nærmeste omsorgsperson. Dette går ikke lenger. Barnas rettsikkerhet må styrkes.
Før jul kom beskjeden Sabrin Muhammed Ali fryktet å få: Hun må reise ut av landet i løpet av få dager, bort fra barna sine. Myndighetene, eller nærmere bestemt Utlendingsnemda (UNE), tror ikke på historien om at hun skaffet seg et sudanesisk pass illegalt da hun som ung kvinne flyktet fra Eritrea. De legger til grunn at hun lyver, og ilegger henne innreiseforbud i to år. I dag ble søknaden om utsatt utreisefrist avslått.
En straff som rammer barna
Denne straffen er selvsagt forferdelig for Sabrin selv, men de som rammes hardest er hennes to mindreårige barn, Muaz og Bilal på to og fire år. Hun er deres nærmeste omsorgsperson, den personen de har levd sammen med siden de ble født. Myndighetene mener nå alvor med å ta fra dem moren sin.
Saken opprører tusenvis av medborgere og politikere på tvers av det politiske spekteret. Lokalsamfunnet på Stord, der Sabrin og barna hennes ikke bare er tall i statistikken men menneskeskjebner, opplever vedtaket som både hjerte- og meningsløst.
At et forvaltningsvedtak skaper slike reaksjoner forteller at systemets moralske kompass trenger justering. Det har vært for mange slike saker, der tvil rundt oppholdstillatelse ender med tvangsvedtak som rammer sårbare unger som trenger trygge rammer rundt oppveksten sin. Det er for mange splittede familier, for mye fortvilelse, for dype traumer. Uavhengig av hva man mener om innvandring må rettstaten Norge sikre at uskyldige barns rettssikkerhet ivaretas.
Brudd med Grunnloven
Slike saker undergraver tilliten til systemet. De bygger ned troverdigheten til de humanitære verdiene som bør være bunnplanken i det norske samfunnet. De setter liv på vent i årevis, traumatiserer familier og ødelegger for integreringen.
Nå bør politikerne på Stortinget ta grep. Det burde egentlig være enkelt. Det er bred politisk enighet om at hensynet til barnets beste må vektlegges som et grunnleggende hensyn i alle utlendingssaker som gjelder barn.
Grunnlovens paragraf 104 er klinkende klar: “Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.”
Utlendingsforskriften pålegger likevel UNE å foreta et skjønn der hensynet til barn må avveies mot innvandringsregulerende hensyn. Slike hensyn strekker seg fra “alvorlige straffbare handlinger” til at “barnets foreldre ikke har klart å sannsynliggjøre egen identitet”. Altså saker der det fortsatt hersker tvil.
Og det er her, i denne avveiningen, systemet svikter våre minste. I Sabrins tilfelle har uavklarte fakta rundt et identifikasjonspapir ledet til at to uskyldige barn mister sin nærmeste omsorgsperson i en kritisk fase av livet.
Systemet trenger tydeligere signaler
Den rådende usikkerheten rundt mandat og lovforståelse er et problem, både for de som rammes av vedtak og mer generelt, for tillitten til systemet. I 2015 avgjorde Høyesterett i den såkalte «Maria-dommen» at UNEs vedtak om å utvise Marias mor var ugyldig. Det er heller ikke lenge siden UNEs utvisningsvedtak i den mye omtalte Mustafa-saken i Asker ble kjent ugyldig av Oslo tingrett.
Mange politikere er frustrert over den praksisen som utøves. Hva kan gjøres? Etter å ha satt meg litt inn i sakene og utredningene, ser jeg fire muligheter det bør være mulig å få samlet politisk enighet om .
1. Regjeringen kan raskt tydeliggjøre retningslinjene i Utlendingsforskriften, slik UNEs fagjuridiske direktøre selv foreslo i mars i år. Et mulig forslag kan være at “mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn”, som oversittet utreisefrist eller usikkerhet rundt identitet, aldri kan overprøve hensynet til barnas beste.
2. Man bør generelt øker omfanget av fri rettshjelp, særlig i saker som berører barn. Dette er også blant forslagene i Rettshjelp-utvalget, og et av punktene i Granavold-erklæringen.
3. I saker der UNE lar innvandringsregulerende hensyn splitte familier og trumfe hensynet til barn, bør det åpnes for at skjønnsvurderingen kan prøves rettslig. Det er ikke tilfellet i dag. Det vil generelt være et gode å få domstolene til å vurdere vektingen avbarnas beste mot innvandringsregulerende hensyn. Flere rettskraftige dommer vil bidra til at skjønnsutøvelsen til UDI og UNEs skjer innenfor en tydeligere juridisk referanseramme.
4. I saker som ender med oppsplitting av familier bør det kunne fremmes krav om utsatt iverksettelse av utvisningsvedtak frem til saken er rettslig prøvet.
Jeg er ingen ekspert på feltet, men skriver dette for å vise at det finnes et handlingsrom. En rekke konkrete endringer kan bedre rettsikkerheten til barn og barnefamilier i slike saker.
Spørsmålet er er om det finnes vilje.
Avgjørelser med store konsekvenser for må kvalitetssikres, tvilen må komme barn til gode, skjønnsvedtak må kunne etterprøves. Kunnskapsrike og handlekraftige stortingspolitikere må på banen. Det må skje nå.
