Høyreklikk
Det amerikanske demokratiet vakler. Skal vi skylde på internett?
— -
Dette er originalversjonen av en tekst som i lett omskrevet versjon kom på trykk i teknospalten til Dagens Næringsliv i juni 2020. Bakteppet var BLM-opprøret. Desken likte ikke den historiske koblingen mellom Goebbels og Trump, og påstanden om fascistiske trekk ble erstattet av et åpent spørsmål. Jeg aksepterte frivillig disse endringene. Angrer på at jeg ikke var tøffere, og publiserer derfor originalteksten i uredigert form
—
.
For omtrent 100 år siden kom de første offisielle radiosendingene på luften. Radioapparatet var en revolusjon, det bragte lydsignaler i sanntid til de tusen hjem. Massekommunikasjon var et tidsskille. Mange konsepter vi tar for gitt i dag ble utviklet i disse årene: Nyhetssendinger, artister, humorprogrammer, debatter og markedsføring. Radioen ble også en kanal for politisk profilbygging. Franklin Roosevelt ble via den knitrende høytaleren til et ekte menneske, en nær personlig stemme der tidligere presidenter holdt stive taler på lang avstand.
En annen som tidlig oppdaget radioens potensiale var Joseph Goebbels. Da han i 1933 ble propagandaminister i nazi-regimet gjorde han radioen til sitt viktigste virkemiddel. I opptakten til krigsutbruddet brukte han radiosendere ved grensen for å nå ut til 3,5 millioner tysktalende tsjekkere. I flere år fikk de raseteorier og propaganda servert på sitt eget språk. I september 1938 ble det direktesendt en tale der Hitler manet til opprør Sudetenland-regionen. Nazi-vennlige tysk-tsjekkere gikk til umiddelbart angrep på jøder og antifascister i grenseområdet, og det brøt ut væpnede kamper. Rett før verdenskrigen brøt ut ble området innlemmet i det germanske riket.
Nazisme som idelogi kan ikke forklares med kommunikasjonsteknologi. Men utbredelsen av en helt ny mediekanal i tiåret før krigen skapte muligheter for opportunister. Ideen om livsrom for det ariske overmennesket gikk fra radikal ytterkant til begivenhetenes sentrum. De første radiolytterne erkjente nok ikke selv hvor effektivt det nye mediet preget endret deres syn på verden. Menneskene i mikrofon-enden fikk makt. De kunne plante begreper og forestillinger i folks hoder. Uimotsagt kunne de definerte både problemene og løsningene på dem. Opplever vi noe lignende i vår tid?
Forrige uke ble nasjonalgarden utkommandert i amerikanske gater. Trump ryddet bort demonstranter for en instagram-mulighet. Opprøret mot politidrap i det amerikanske samfunnet burde ha ledet til forsoning og reform. Istedet forsterkes polariseringen. Presidentens menn bruker maktmidler og retorikk på en måte som for få år siden var utenkelig i et liberalt demokrati. Mange snakker nå åpent om en glidning i retning av fascisme.
Den viktigste teknologiendringen det siste tiåret er trolig at internett er gått fra åpne allmenninger til private rom. Skreddersøm av informasjonsstrømmer rundt hver og en av oss er et viktigere og dypere teknologiskifte enn at papir ble erstattet av pixler. Den redaktørstyrte offentligheten var full av skylapper og ufortalte historier.
Fellesvirkeligheten, grunnfjellet av premisser og spilleregler, bidrar på sitt beste til konstruktiv friksjon som utvider fellesskapet. Dagens sosiale medier vever oss inn i nettverk som ikke bare bekrefter det vi allerede tror, men som er designet for å endre referanserammene våre uten at vi merker det selv. De personlige informasjonsboblene våre føles trygge på innsiden. Samtidig fjernes samtalen i plenum.
Sosiale mediers forretningsmodell er knyttet til eksponeringstid og emosjonell respons. Gjennom maskinlæring kan våre psykologiske sårbarheter og lengsler kvantifiseres. Algoritmenes stillingsinstruks er å eksponere oss for budskap vi enten liker eller misliker, og holde på oppmerksomheten vår over tid. Kombinasjonen av insentiver, psykologi og teknologi er kraftfull. Følelser kan trigges, frykt kan forsterkes, ytringsgrenser kan overskrides. Identitetene våre dannes på nye måter. Memes og språklige koder blir felleskapsmarkører. Karikerende merkelapper definerer fiendeland.
Om noen klarer å manipulere dette systemet er det ikke lenger vi som bruker nettleseren. Det er nettleseren som bruker oss. I den nesten absurde kampen om å prege ideene som styrer verden inngår i dag russiske trollfabrikker, falske twitterprofiler, politisk motiverte liksomnyheter og reklame utkledd som journalistikk. Tradisjonelle medier stemples som forfalskere. Det babelske landskapet er forvirrende, og forvirring er opportunistens mulighetsom.
Stiene som ledet oss hit ble ryddet av folk som vet hva de driver med. Presidenten er ikke årsaken, han er resultatet av en prosess som har foregått lenge. I boken “Antisocial: How Online Extremists Broke America” viser den amerikanske journalisten Andrew Marantz hvordan hvite, nasjonalistiske bakmenn målrettet gjorde sosiale plattformer til våpen for destruktive formål. Trump surfet på bølger som allerede var i bevegelse, og løftet ideer fra dypet og ut i hovedstrømmen. Fortellingen er at verden er nullsumspill. Målet er størst mulig kakestykker av muligheter, økonomisk makt og moralsk suverenitet for den gruppen du føler deg som en del av. Dette er en fortelling som har gode vilkår i en verden av lettkonstruerte fiendebilder.
Liberale politikere og medieledere har vært naive og nostalgiske i møte med denne utviklingen. Offisielt skal selskaper som Twitter, Youtube, og Facebook være demokratiserende verktøy. Samtidig er aksjonærverdiene tett knyttet til interaksjon og tiden vi bruker på plattformene deres. Konflikt skaper klikk. Algoritmer er blodtrimmet for engasjement, ikke forståelse. Ved å utnytte svakheter og blindsoner i et nytt og umodent teknologiparadigme har autoritære krefter lyktes i å innta politikkens sentrale midtbane. Dette er godt nytt for både konspirasjonsteoretikere og demagoger. Først nå, etter årevis med kritikk, begynner plattformene å ta dilemmaet på alvor. Mark Zuckerberg blir sterkt kritisert for at han lar plattformen brukes som verktøy i polariseringens tjeneste. Twitter har, etter årevis med kritikk, innført advarsler på presidentens verste twittermeldinger. Trumps svar er å utrede regulering av sosiale medier. Et “direkte angrep på ytringsfriheten” ifølge Center for Democracy and Technology.
Farlige ideer har flyttet fra det mørke nettet og til det hvite hus. Skaden har skjedd, spørsmålet nå er om prosessen lar seg reversere. Det amerikanske samfunnet er langt forbi det punktet der forvaltning av teknologien kan løse problemet. God gammeldags politisk organisering er trolig det beste vi kan håpe på fremover. I Norge kan vi lære mye av den amerikanske kollapsen. I en verden uten sannhet, vinner den som holder megafonen. Skal vi beholde retningssansen må vi verne medienes legitimitet og inkludere underrepresenterte perspektiver i samtalen. Vi må kvitte oss med naiviteten. Internett er et verktøy som også kan brukes konstruktivt, slik radioen ble brukt i motstandskampen under krigen. I møte med fascisme 2.0 er ikke svaret å skru tiden tilbake, men å oppgradere demokratiet.
