Hvordan hjelper vi bergensere med traumer i bagasjen?
Etter Raftoprisen 2022 bør menneskerettighetsbyen Bergen jobbe for å styrke helse- og rehabiliteringstilbudet til mennesker som har opplevd tortur og seksuell vold.
Rafto-uken ble nok en viktig markering av Bergen som menneskerettighetsby. Årets prisvinner Nodjigoto Charbonnel kjemper en modig kamp mot tortur, og har med små midler gjort et imponerende arbeid for rehabilitering av ofre for tortur og seksualisert vold i hjemlandet Tsjad. På Raftokonferansen 2022 fortalte både ofre og internasjonale eksperter om hvordan slike erfaringer preger ofrene og deres nærmeste. For å gjenetablere verdighet og trygghet trengs tilbud om bearbeiding og faglig oppfølging i trygge omgivelser.
Fragmentert oppfølging
Det er lett å applaudere arbeidet til Nodjigotos arbeid i hjemlandet, men kanskje bør også vi bruke denne anledningen til å rette blikket mot oss selv. I en tid der mange flykter fra krig og undertrykking går det medmennesker blant oss som har opplevd tortur og seksualisert vold. Gir vi disse menneskene et godt nok tilbud?
Opp til 35 000 mennesker kan gå rundt med slike traumer. I rapporten “Torturert og glemt?” fra 2020 skriver Røde Kors at “rehabiliteringstilbudet til torturutsatte i Norge er fragmentert og praksisen personavhengig. Mennesker med torturerfaringer er i en særlig sårbar situasjon. I tillegg til de direkte konsekvensene av torturen kan en fluktbakgrunn innebære manglende språkkompetanse og systemforståelse. Eksiltilværelsen og midlertidig oppholdsstatus påvirke tilgang til eksisterende tjenester og forståelse av egne rettigheter.”
Vi har en forpliktelse til å hjelpe
Å gi mennesker med slike traumatiserende livserfaringer mulighet for rehabilitering er ikke bare et uttrykk for medmenneskelighet. Det er også en plikt, eksplisitt nedfelt i både Menneskerettighetshetskonvensjonen (artikkel 8), Torturkonvensjonen (artikkel 14) og Genevekonvensjonen (artikkel 91). Forpliktelsen innebærer at vi må gi torturutsatte en helseutredning — og følge opp med relevante behandlingstilbud. Samtidig krever Istanbulprotokollen at Norge som mottaksland bidrar til å fremskaffe dokumentasjon som kan benyttes når menneskerettighetsbrudd skal dokumenteres eller fremmes for internasjonale domstoler.
Det mangler både nasjonale retningslinjer og kompetanse på mange nivåer i systemet for å håndtere denne utfordringen. Forskere bekrefter utvetydig at tilbudet er for dårlig. Spørsmålet til mine medbergensere er om ikke menneskerettihetsbyen nå bør gå foran, og bidra til å få på plass et bedre tilbud — både til de som venter på avklaring på asylsøknad og de som er innvilget opphold.
Bergen kan vise vei
I Bergen har vi flere dyktige organisasjoner og fagpersoner som kan bli ressurser i dette arbeidet. I andre europeiske byer finnes det eksempler på nettverk der personer som selv har fått bearbeidet sine traumer senere bruker denne erfaringen i arbeidet med å rehabilitere andre.
Bergen skal være en trygg havn, og et sted der alle mennesker, også de som er her midlertidig, får utvikle seg til å bli den beste utgaven av seg selv. Vi skal også være en by som viser vei og inspirerer andre. Selv sitter jeg både i styret i Raftostiftelsen og i programkomiteen til Bergen Venstre.
Jeg kommer i programkomiteen til å fremme et forslag om å utvikle et åpent lavterskeltilbud for mennesker som har vært utsatt for tortur og seksualisert vold.
Og jeg håper også andre deler av det politiske miljøet i Bergen vil la seg inspirere det modige Nodjigoto fra Tsjad har lært oss.
PS: Siden lokalavisene BT eller BA av ukjente grunner ikke har publisert innlegget setter jeg stor pris på om du deler!
