Et presseetisk lavmål
Det viktigste som avsløres i NRK-dokumentaren om sexsalg på massasjesalonger: At Brennpunkt-redaksjonen ikke evner å stille kritiske spørsmål til seg selv.
Det knøt seg i magen da jeg så NRK-dokumentaren “Massasjesalongene”, om kvinner med thailandsk bakgrunn og salg av seksuelle tjenester. Som tidligere journalist reagerte jeg både på den sensasjonelle vinklingen og metodebruken: Overvåkning av de ansatte, bruken av undercover-samtaler med skjult kamera, den ekstremt dårlige anonymiseringen av kvinnene og virksomhetene de er tilknyttet.
Avsløring av ofre, ikke av gjerningsmenn
Av en eller annen grunn er kundene, de som kjøper sex og dermed begår en straffbar handling ihht straffelovens paragraf 316, anonymisert langt mer hensynsfullt. Ingen av dem er intervjuet eller konfrontert. De som drifter digitale formidlingskanaler, der avtalene om kjøp og salg faktisk skjer, er heller ikke konfrontert. Ikke engang en mann som mest sannsynlig straffedømt på grunn av truende adferd, får et kritisk spørsmål. All innsats handler om å avsløre og konfrontere kvinnene, uten at man vet om det er offeret eller det nederste trappetrinnet i maktstrukturen som intervjues.
Det er å konstatere at sexkjøp skjer i samfunnet vårt er å slå inn åpne dører. Strafferettslig er det kjøp av sex som er kriminelt. Enkelte menn utnytter kvinner i sårbare posisjoner. NRK-dokumentaren er ikke maktkritisk, den synes motivert av moralsk forargelse, ikke av empati. Både vinkling og metodevalg legger stein til byrden hos sårbare mennesker, og narrativet forsterker stigmatiseringen av kvinner med asiatisk utseende eller kulturbakgrunn.
Etter dokumentaren har mange av de som i prakis blir identifisert opplevd trakassering, de opplever at livet er ødelagt. Også familien til de omtalte rammes. Journalistikken, som skal bidra til menneskeverd, bidrar altså til at en allerede marginalisert gruppe dyttes enda lenger inn i utenforskap.
Brudd på Vær Varsom-plakaten
Kirkens Bymisjon og Kristine Moskvil Thorsen er modig som utfordrer NRK. De fortjener støtte. Dette er en sak som i mine øyne åpenbart bør behandles av Pressens Faglige Utvalg (PFU), NRK-ledelsen bør selv se det skandaløst dårlige håndtverket. Vær Varsom-plakaten er her brutt på flere punkter:
- Premissene skal klargjøres i kontakt med kilder (punkt 3.3).
- Man skal opptre hensynsfull i journalistiske arbeidet og ikke misbruke andres følelser, manglende medieerfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft (punkt 3.9).
- Punkt 3.10 er soleklar: Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.
- I tillegg skal man vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn, være varsom med navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn, særlig i saker som gjelder unge lovovertredere og der identifiserende omtale fører til urimelig belastning for tredjeperson (punkt 4.7).
NRK har avfeid kritikken. Redaksjonell selvrettferdighet i møte med mediekritikk er en veldig forutsigbar reaksjon. Men det vi trenger mer av nå er selvrefleksjon. Hvilke maktstrukturer og samfunnsforhold er det mediene bør bruke store ressurser på å avdekke? Står man i fare for å gjøre de sårbare mer sårbar, eller å forsterke fordommer, i jakten på avslørende fortellinger?
De privilegertes blikk
Å utfordre pressen er aldri hyggelig. Men noen må faktisk si ifra.
Jeg skriver dette fordi jeg de siste årene er blitt mye mer bevisst på egne privilegier. Jeg er mann, hvit i huden, at jeg har borgerrettigheter og økonomisk frihet. Jeg er en del av en usynlig maktstruktur som umerkelig påvirker mine perspektiver. Jeg har en plattform, som jeg bruker både ved det jeg sier og det jeg lar være å snakke om. Derfor er jeg bevisst hvem jeg prøver å lære av, hvilke mennesker som utvider mitt perspektiv — og hvem jeg velger å utfordre når jeg innimellom hever stemmen.
Nå utfordrer jeg selveste NRK Brennpunkt. Jobber du for en allmennkringkaster stilles det store krav til hvordan du bruker makten du har mellom hendene. Denne gangen har vurderingene sviktet fullstendig.
