Noen må snakke sammen
Grensemurene i partipolitikken er et hinder for det veikartet som skal lede oss ut av klimakrisen.
Denne uken:
• Millioner av ungdommer verden over streiker for å ta vitenskap på alvor.
• FNs generalsekretær sier vi er i ferd med å tape kappløpet.
• Equinor vinner kjempekontrakt om offshore vind.
• Prisene for usubsidiert offshore vind er lavere enn kullkraft.
Utfordringene er udiskutable. De grønne industrielle mulighetene åpenbare. Både jordsystemet og markedsdynamikken endrer seg foran øynene våre. Det er på tide å skisse ut neste kapittel i velferdsstatens historie. Det grønne kapittelet. Men hvem er arkitekten?
New Green Deal på norsk?
De streikende ungdommene ber om noe enkelt: En tydelig og forståelig plan som kan overleve politiske skiftninger de neste 15 år. Et veikart, som definerer mål, byrdefordelingsprinsipper og prioriteringer. En realistisk strategi som speiler det vitenskapen faktisk sier: Vi må slutte å brenne hydrokarboner, fortest mulig. Mye av verdens fossile råstoffer må bli liggende under bakken. Det trengs massiv utskiftning av energisystemer.
Det diskuteres for tiden såkalte New Green Deals, særlig i USA, men også i Europa. Dette er helhetlige planer, drevet fram av den politiske venstresiden. Det ideologiske fotavtrykket er tydelig i disse planene. Klimaomstilling kobles tett til et omfordelingsprosjekt. En aktiv og entreprenøriell stat spiller hovedrollen, tydelig inspirert av ideen om “mission-orientert” innovasjon, inspirert av super-økonom Mariana Mazzucato.
Jeg tilhører selv det liberale sentrum i norsk politikk, og jeg applauderer hovedlinjene i denne tilnærmingen, og arbeidet som ligger bak. Samtidig er jeg enig i Greta Thunbergs kritikk: Vi må ikke la klima bli et polariserende tema som forsterker avstanden mellom blokkene. Det mest progressive vi kan gjøre akkurat nå er å dyrke fellesnevnere, ikke skillelinjer.
Jakten på fellesnevnere
En aktiv og sterk stat kan fint leve i samspill med dynamisk med privat kapital. Konflikten mellom næringsvennlighet og rettferdig fordeling trenger ikke være reell. Trolig er nettopp gjennom kombinasjonen av nedenfra og ovenfra, marked og stat, at de virkelig kraftfulle endringene kan oppstå. Et forpliktende klimaforlik er en fin anledning til å peke i retning Velferdsstaten 2.0. Skal dette la seg realisere trengs oppslutning både fra distrikter og byer. Både entreprenører som vil ta risiko og arbeidsfolk som potensielt rammes hardt av en økonomi i full omstilling må stille seg bak.
Det er mulig jeg er naiv. Men jeg har snakket med folk i hele spennet fra SV til Høyre som privat, med litt dempet stemme, .uttrykker ønske om en annen dynamikk i dette spørsmålet. Vi er trolig mange som kjenner avmakt over at et spørsmål om fysikk og kjemi, ender som posisjoneringsspill. Lukkede partiprosesser og polariserende blokk-dynamikk er i dag de største kjelkene i veien for en varig, samlende løsning. Selv om temaer som EØS og statens rolle kompliserer bildet, finnes det åpenbart grunnlag for et historisk kompromiss.
Problemet er at ingen er sendt ut for å lete etter det.
Den store og samlende klimahandlingsplanen lar seg ikke utvikle i trange siloer. Vi må åpne opp denne samtalen. Partihattene må plasseres på hattehyllen. Partiprogrammenes kulepunkt-mitraljøser må legges bort. Skyttergraver må forlates.
Etterlyst: Pragmatiske rebeller
Det frie sjelene i politikken, de som ikke er opptatt av partilinjer og tjenesteveier, må løfte det grønne flagget. Akkurat nå er Co2-ekvivalenter langt viktigere taburetter. Substans trumfer symbolsk seier. Det gir pragmatikerne, tvilerne og tenkerne blant oss et viktig oppdrag. Det trengs et radikalt opprør: Vi må bryte med konformitetspresset, og begynne snakke med motspillere. Det handlingsprogrammet vi trenger vil aldri la seg realisere innenfor rammen av programkomiteer og kampvoteringer. Det trengs noe vanskelig. Dialog.
Det forløsende dokumentet trenger ikke å være mer enn skissen på en serviett. En overordnet visjon, et konsept, som beskriver farten, prinsippene og måltallene. Så trengs det folk fra ulike leire som bryter ut av konformiteten og stiller seg bak hovedlinjene.
De uautoriserte samtaler bør bringe det vanskeligste og mest substansielle temaet på bordet: Fremtiden for den norske oljebransjen. Hvordan rigger vi oss for at landingen blir mykest mulig? Hvordan ivaretar vi best mulig den unike kompetansen vi har bygget opp gjennom tiår med ingeniørbragder på sokkelen? Hvordan skalerer vi på en skånsom måte opp samtidig som vi faser ut?
Alt dette finnes det svar på. Å bryte stiavhengigheten krever veivisere som sonderer terrenget. Samtalen krever forståelse og medfølelse, både med industriarbeideren, klimaflyktninger og ungdommen som mister troen på fremtiden sin. Det verste vi skaper for alle disse er en fastlåst, fragmentert politisk situasjon. Modige enkeltmennesker fra ulike partier, fra fagforeninger og fra arbeidsgiversiden må fremover sammen søke felles grunn.
Det er hverken realistisk eller nødvendig å bli enige om alt. Det viktige nå er at noen viser at det er mulig å enes om et felles overordnet svar på vår tids viktigste spørsmål.
Hvordan få det norske samfunnet til å gå fra å være en del av problemet til å bli en del av løsningen?
Hvis du har lest så langt, innebærer det at du er interessert i temaet. Dersom du ønsker å ta del i en samtale om en grønn klimahandlingsplan har enkelte av oss etablert en tverrpolitisk grønn kjøkkenfest på Facebook.
Bank gjerne på døren her, om du føler deg kallet.
