En annen form for vekst
Sirkulærøkonomien banker på døren. Den kommer til å utfordre forretningsmodellene minst like grunnleggende som digitaliseringen.
Jeg ble født i 1975. Bare i min levetid har vi mennesker brent mer fossile brensler enn i hele menneskehetens forutgående historie. Oljeutvinningen startet med lett tilgjengelige kilder, men har nå flyttet seg helt opp til iskanten i Barentshavet. Da jeg var barn var den globale bruken av materialer 30 milliarder tonn. I dag er den 90 milliarder tonn. Plastproduksjonen er seksdoblet i løpet knappe fire tiår. Seksdoblet!
Hva skjer med alle disse råstoffene?
Jorden er et lukket system
Kun ni prosent av de globale ressursene blir gjenbrukt eller gjenvunnet, hevder The Circularity Gap Report 2018, som kartlegger verdensøkonomiens strømmer av materialer og energiressurser. Kloden har en knapp lagerbeholdning av både olje, mineraler og jordmetaller. Men vi baserer oss fortsatt på 200 år gamle ideer om vekst. Selv om tusenvis av forskningsrapporter sier det motsatte, later vi som om lageret aldri går tomt, som om naturen er så stor at den kan absorbere alle våre avgasser og avfallsprodukter. Samtidig brukes råvareknapphet daglig som argument for nye utvinningsprosjekter. Kobberutvinning med deponering av gruveslam i en fiskerik fjord her i Norge er bare et av talløse globale eksempler.
Både klimaproblemet og plastavfallet som skylles opp på strendene våre er en påminnelse om noe vi egentlig vet: Jorden er et lukket system, med en avgrenset mengde ressurser. Ingenting forsvinner. Det eneste som skjer er at materialene blir utilgjengelig for ny foredling. Råstoffene renner ut mellom fingrene våre som sand. Ut av regnarkene, ut av bevisstheten, inn i et vakuum der sporene slettes og ansvaret går i oppløsning. Potensielt verdifulle ressurser devalueres, fragmenteres, og spres med vindene. Eller havstrømmene. Eller næringskjedene. Etter et kort liv som materiell velstand ender mye av det vi produserer med å skape negativ verdi. En giftig, sammensauset smørje som må forbrennes, deponeres eller eksporteres til fattige verdenshjørner.
Nå kommer de nye modellene
Nå kommer reaksjonen. Kina satte i fjor foten ned for import av lavkvalitetsavfall. Det hoper seg opp store fjell av søppel i vesten. Problemet er blitt synlig, selv for den nærsynte. I sommer vedtok EU en pakke av ulike direktiver knyttet til sirkulærøkonomi, der svært ambisiøse mål for materialgjenvinning ble forankret i lovverket. Samtlige medlemsland pålegges i praksis å gjennomføre en slags gjenvinningsrevolusjon på få år. Innen 2030 skal emballasje gjenvinnes med 70 prosent, plastresirkulering skal økes til 55 prosent. Mindre enn ti prosent av avfallet skal ende opp på deponier. Det innføres strengere regler for hvordan produkter designes. Alt som selges skal være lettere å resirkulere, reparere og gjenbruke. Sporbarheten skal bli langt bedre enn i dag. Nye incentiver vil belønne produkter som er designet for gjenvinning.
Det regulatoriske kvantespranget sammenfaller med et heftig teknologiskifte. Tingenes internett (IoT) gjør digitalisering og sirkularisering til to sider av samme fenomen. Den datastøttede gjenbruksøkonomien representerer en dyp endring. Det holder ikke å flikke på strategiene, eller justere litt på de regulatoriske rammene. Modellene må tegnes opp på nytt. Vi må skru om på tankemodeller som er kodet inn i strategier, i skatteordninger, i regneark, i organisasjonskart og i designprinsipper. Kommer det til å gjøre vondt? Ja.
Fra verdikjeder til verdisirkler
Selv jobber jeg for tiden med WasteIQ, en digital plattform som skal bidra til sporbarhet og samhandling i avfallsbransjen. Målet er full sporbarhet, gjennom å samle data fra moderne IoT-sensorer og adgangskontrollsystemer. Arbeidet gjør meg optimistisk. Det er ikke håpløst. Overalt ser jeg løshåp, små og store initiativ som må settes i system. Det sirkulære skiftet krever noe vi er flinke til i Norden: Systematisk og langsiktig samarbeid. Skal linjene bli sirkler trengs symbiotiske allianser der avfallet fra den ene virksomheten blir råstoffet for den andre.
Mange spennende prosjekter er i tidlig fase. Bioavfall blir til proteiner via larveproduksjon. CO2-gasser fra forbrenningsanlegget omdannes til karbonfiber. Hydrogenproduksjon mater fjernvarmenett. Byggebransjen jobber frem nye prinsipper for gjenbruk av bygningskomponenter. Akademikere utvikler nye modeller, i samarbeid med industribedrifter og produktselskaper. Svenske Ikea sikter mot 100 prosent gjenbruk, og har påtatt seg radikalt produsentansvar. Vi har et økosystem av teknologimiljøer som lager sensorer, vektsystemer og smarte avfallsløsninger. I hjembyen min Bergen har avfallsselskapet BIR innført en datadrevet gebyrmodell der du betaler basert på hvor mye restavfall du kaster. Forbrukerne reagerer med endret adferd.
Sirkularitet er den nye vekstmotoren
Vekst som baserer seg på å tømme varelageret kan ikke vare over tid. I den lineære økonomien er det lønnsomt å kaste, forsøple og forurense. Fremskrittene så langt er drevet frem av lover og kompenserende forskrifter. Derfor er samfunn med svake myndigheter også svake på avfallshåndtering.
Nå er teknologi og markedsdynamikk i ferd med å gjøre sirkularitet til en ny vekstmotor. EU viser vei. Regjeringen har lovet at en nasjonal strategi er på trappene. Om vi i Norge skal erobre ledertrøyen trengs næringslivsledere og bransjeorganisasjoner med mot til å utfordre både seg selv og hverandre. For mange aktører er denne sannheten brutal: Mange av dagens forretningsmodeller er uansvarlige og lever på overtid. Herfra og ut vil konkurransekraft handle om evnen til å skape mer av mindre.
Vi øker ikke verdiskapingen gjennom å skru opp utvinningstempoet, men ved å øke antallet runder i loopen.
