Bergen er blitt et fristed for sykkeltyver
Politiet gir blaffen. Hvis vi ikke får satt en stopper for dette kan vi glemme å bli en sykkelby.
Året mitt begynte dårlig. Da jeg kom hjem fra nyttårsfest oppdaget jeg at transportsykkelen min, en elektrisk Kona Ute med lang bagasjebærer (påmontert to store sykkelvesker) var stjålet fra gårdsplassen i løpet av natten. Tyveriet ble umiddelbart anmeldt, jeg la ut en melding på facebooksiden om stjålne sykler, hang opp lapper på butikkene i nærheten. Jeg fikk raskt noen telefoner. Noen hadde sett tyven på vei til Sletten senter natten den ble stjålet. Den ble observert med punktert dekk ombord på en buss på vei til Nesttun, etter en uke. Men sykkelen er enda ikke kommet til rette.
Politiet er åpenbart ikke på saken. Selv om denne sykkelen har en nypris på over 30 000 kroner. Det gikk to dager (!) fra anmeldelsen ble levert til vedtaket om henleggelse kom via Altinn. Politiet har knapt åpnet anmeldelsen. Ingen patruljebiler er på utsikt, selv om sykkelen er lett å gjenkjenne. Det finnes ikke noe systematisk arbeid for å bryte dette markedet i stykker.
Jeg sykler hele tiden, til og fra jobb, mellom møter. Jeg sparer miljøet for utslipp, alle bilistene for enda lenger kø, og jeg bidrar ikke til parkeringskaoset i sentrum. I noen uker denne våren levde jeg uten sykkel og innså at livet ble dyrere, mer knotete, mindre miljøvennlig. For under en uke siden skrapte jeg sammen penger og kjøpte en flunka ny elsykkel, denne gangen en Specialized Vado 3.0. Den ser sånn ut:
I fire dager fikk jeg gleden av min nye sykkel. I går, 16. mars, ble den stjålet. Den var låst med to låser (!) til et sykkelstativ utenfor Landmark ved Lille Lungegårdsvann. Da jeg kom ut etter etter et lite jobbmøte, var sykkelen borte. Jeg kjente på en blanding av skuffelse og raseri. Etter et langt liv i Bergen sentrum er dette en velkjent følelse.
Jeg visste, fra tidligere erfaringer, at politiet ikke kom til å prioritere. Jeg gikk umiddelbart til Korskirken og snakket med noen av folkene som sliter med rus. De kunne fortelle at stjålne sykler er et strålende marked, en valuta for å skaffe seg dop og cash. Sykler blir tatt, solgt billig til helere eller byttet mot rusmidler, før de formidles videre i systemet. Ofte blir de lakket svart før de omsettes.
Jeg fikk et hyggelig møte med flere av disse menneskene, de var oppriktig engasjert i å hjelpe meg. Jeg utlovet en stor dusør til de som kunne skaffe meg sykkelen.
I løpet av kvelden poppet det inn meldinger på telefonen om at sykkelen var observert i Sandviken, noen kjente noen som visste etc. Jeg har nå aktivert byens underverden. Men sykkelen er fortsatt ikke kommet til rette.
Hva gjør jeg i denne situasjonen? Jeg kan godt kjøpe en ny sykkel, men jeg blir mer og mer paranoid. Sykkelfriheten føles ikke like fri lenger. Derfor vil jeg vil sette fingeren på et stort problem:
• Politiet gir tilsynelatende fullstendig blaffen i disse sakene. Dette markedet for tyveri og videresalg har vært et problem for byen i mange tiår.
• Viking, som tar imot syklene som blir beslaglagt eller funnet, har tilsynelatende ikke noe system for å sjekke sykler inn mot anmeldelser. Jeg har ringt dem og sendt mail, uten å få svar. Det finnes ingen oversikt over syklene som kommer tilrette.
Det er fint med bedre sykkelveier og holdningskampanjer. Men idag er det slik at de av oss om investerer i sykkel nærmest rutinemessig blir rammet. Med moderne elsykler snakker vi ofte om femsifrede beløper. Forsikringsutbetalingene var i 2021 på 129 millioner kroner, skriver Finans Norge. Høye egenandeler og ofte lave erstatningsbeløper tilsier at markedsverdien er en kvart milliard.
Bergen er blitt et fristed for denne kriminaliteten. Trolig stjeles det her i byen sykler tilsvarende et titalls vellykkede bankran hvert eneste år. Uten at vi gjør noe med dette problemet er overgangen til flere tohjulinger dømt til å mislykkes.
Dersom du finner noen av syklene som er nevnt i teksten kan du sende meg en melding på 918 14 356. Jeg lover en klekkelig dusør.
